Life is like a banana tree

Satt i hagen og leste bryllupsannonser her en dag. Det er noe av det beste med avisene her. Direkte underholdende. "Søker høy, pen, lyshudet, utdannet brudgom for  vår datter. Må være mellom 24-28, og av denogden kaste". Skal ikke være enkelt. "Kjærlighet" er ikke et tema engang, det er noe man må produsere selv. Etter bryllupet. 

Det var en egen spalte som het "Manglik". Det viste seg å være.. noe merkelig. Manglik er en slags "diagnose" du får av en prestespåmannfyr. Når et barn blir født får de stjernene sine (horoskopgreier) lest av en prestespåmannfyr. Og er man uheldig, så faller en eller annen planet i ens ettellerannet og man er MANGLIK. 

.. og det er ikke noe særlig; når en manglik gifter seg DØR ektefellen. 

Jeg spurte den indiske mamman min om det var sant.. "hem, nobody ever does that. Marry a manglik to find out, that is" 

Meeen, det er ikke HELT krise å være Manglik: THERE IS A CURE. Gift deg med et banantre. Eller en hund. Banantrær viser seg nok oftest mer sammarbeidsvillige though.

En grusom skjebne?

http://www.askganesha.com/manglik/

Ifølge denne testen er jeg IKKE Manglik. Yey!

Bilder: 14 år og glad for at jeg ikke er manglik om 4 år. Livet er som et banantre.

Brigadeiro

Det nærmer seg midterm orientation(/jul). Og jeg kan fortsatt ingen hel (ikke halv engang) dans. Det er faktisk ikke innbilling; jeg ER virkelig elendig på koreografi. Altså å huske masse random steps uten å se på noen. Hmm, får bare se hvordan det går. Fordelen med å være alene er at om man glemmer dansen kan man bare gjøre noe tilfeldig uten at noen oppdager det. 

 Først skulle jeg danse den superkompliserte. Så ombestemte danseinstruktøren seg. Så ombestemte hun seg igjen. Den jeg liksom skal lære på 12 dager nå er en blanding av Kathak og jazz. Ehehe. Hopping, snurring og eleganthet på et ben. 

Luiza "overnattet" natt til idag. Vi lagde (hun lagde, mens jeg stod på kjøkkenet) en brasiliansk tradisjonell "sweet"; brigadeiro. Høres litt tvilsomt ut, men det er bare gammel melk med sjokoladepulver som røres rundt i ei steikepanne en stund. Sort of. Klissete, søtt og faktisk veldig godt. Sikkert enda bedre med is til.. 

Lag Brigadeiro: http://www.youtube.com/watch?v=XHOtPxJ9rdc

BTW: Vi har (pappegøyer og) ekkorn i hagen og i vinduskarmen.

1/2

Ikke å ha forlatt huset mer enn 1 gang på en uke, gjorde det til en ekstra fantastisk opplevelse å dra til markedet i går. Bortsettfra at jeg ikke kunne spise Gol Gappas. Som er noe av det beste i verden. Emm, det er noen slags runde små saker en.. glem det.. kan heller ta med bilder på markedet neste gang, er ikke vits å prøve å forklare med ord. 

.. Etter lunsj idag fant Ripu og jeg ut at vi virkelig hadde lyst på apelsinjuice. Siden kartongjuice så og si aldri er å finne i kjøleskapet her, tok vi ut 12 mandariner og gikk til verks. Heldigvis hadde vi en juicemaker i boda (den boda har ALT..) Så etter å ha skvist mandariner i en halvtime satte vi oss i hagen og drakk nypresset juice. 

 GRØNNSAKSSØNDAG. Siden Harmeet er i Delhi, måtte Jaggu og jeg dra til grønnsaksmarkedet på scooter. Hver søndag er det stoore grønnsaksmarkedet åpent. Grønnsaksmarkedet er et magisk sted, I'm telling you. MAGISK. Med x-antall bagger fulle av frukt og grønt var det ikke langtifra vi kjørte rett i en av Punjabs fem elver (som nå ha tørket fullstendig inn og bare er en lang grop..)

 HALVVEIS. Idag er det akkurat 5 mnd igjen av utvekslingsåret. Nøyaktig halvveis. 

Helt uvirkelig at jeg bare er halvveis og at jeg allerede er halvveis! Blandede følelser ja. Fikk en mail av YFU idag, som sa at innen 10. Desember må jeg ha bestemt meg om jeg vil avslutte programmet i slutten av Mars, eller om jeg vil bli to ekstra måneder og jobbe frivillig. 

Har fra begynnelsen av vært bestemt på å gjøre social work delen også. Men, må innrømme at å se svart på hvit muligheten for å dra hjem allerede i slutten av Mars virkelig gjorde meg bevisst at der faktisk er et valg. Then again, jeg kan velge å dra hjem når som helst. Eller til Danmark. Eller Etiopia. 

For meg er har det hele tiden vært en selvfølge å bli de to siste månedene. Først og fremst fordi YFU ikke engang informerte meg om at der var et valg før jeg allerede var i India. Æh. Men, det høres jo utrolig spennende ut, så det har jeg ingen planer om å gå glipp av! Kommer nok likevel til å trippe nervøst rundt de neste 5 dagene. Som et myggstikk bak kneet. Etter det er det jo "forsent". 

bilde: reiseruta for 7. Mai. 

Lander i Norge for første gang på 10 mnd klokka 16:15

Yey, desember; fler Hindu-prester med strikkalue

Da var Desember igang. Slutten på November og begynnelsen på Desember var litt lunken. Gleder meg til jul i Dehradun. Og til nyttår!

 .. da har jeg bare 1-2 mnd igjen på skolen før jeg starter å jobbe enten på skole, sykehus, barnehjem, gamlehjem eller hvem vet. Det skal jeg gjøre i ca 2 mnd. Så; Norge. Simply cannot comprehend this.

Denne uka har jeg forlatt senga og huset en eneste gang. Sykehuset. De kunne ikke fortelle meg hva som feiler meg og "løste" saken ved å gi meg resept på meeer antibiotika. Som ikke ser ut til å gjøre noe annet enn å gi meg intens hikke. Det blir bare kaldere og kaldere for hver dag her borte. Eller, for hver kveld/morgen.

Nå er klokka snart halvni (greit, når jeg faktisk postet innlegget var den nærmere halvto om natta) og jeg sitter i senga med x-antall pledd mens jeg prøver å konsentrere meg på ikke å kaste Ripu ut vinduet. Jaggu har to venniner på "overnatting" siden Harmeet er i Delhi disse dager på noe seminargreier.

Ripu sitter dermed her og ser på tv, istedefor nede. Sitter? Det ble helt feil, han sitter ikke. Han hopper opp og ned, springer rundt i rommet og vifter med hendene. Han ser alltid på tv på den måten. Unaturlig entusiastisk. Og annethvert sekund når det skjer noe "morsomt" ser han på meg for en slags "bekreftelse" på at jeg også ser på. Vanligvis sier jeg "hm" eller "heh", men for øyeblikket demonstrerer jeg min irritasjon ved å ignorere hendvendelsene hans. 

Bryllup i November

Just in case noen snikete indere skulle finne på å google-translate dette, kan jeg ikke skrive alle detaljene.

 I midten av November dro jeg i et gedigent bryllup med ei vennine. Det var amaaazing. Jeg fikk oppleve hele greia. Ikke bare maten. Om bruden/brudgommen ikke er nær familie drar man som regel bare i bryllupet for å spise, si sat sri akaal og dra mett og fornøyd hjem. Siden det var søskenbarnet til vennina mi som giftet seg, ble vi der hele natten for å få med oss alt.

Jeg tuller ikke når jeg sier at det bryllupet var INSANE. De hadde menyer fra alle verdens hjørner og kaker med frosting i alle regnbuens farger. Jeg gir opp å beskrive; det var stort. Stoort. 

Å gifte seg i India er ikke barebare (Eller, for noen er det kanskje det. Katy Perry f. eks. Hun gifta seg i Jaipur samtidig som jeg var der i oktober! Fornærmet indiske designere ved å bruke en brudekjole fra en fransk designer elns. Leste om det i Hindustan Times, heh). Før man idetheletatt forlover seg må ikke bare begge parters foreldre og andre significant familiemedlemmer være fornøyd og gi sinn tillatelse. En astrolog må også leies inn for å nøye forske på om "stjernene matcher". Altså, man må ikke bare ha tillatelse fra hele slekta, stjernene må også gi sin medtykkelse. Stjernene bestemmer også dato og nøyaktig tidspunkt for bryllupet og vielsen. 

Stjernene bestemte at i denne vielsen skulle finne sted ca klokka 04.00 om natta. Det ble med andre ord en veeeldig lang natt. Kvelden og halve natta brukte vi på å prøve å smake på mest mulig av rettene og dessertene. Vi stjal også brudgommens sko! Ikke spør; alt jeg vet er at det er en merkelig tradisjon. Og at brudgommen måtte betale for å få dem tilbake. 

Selve "vielsen" gikk ut på å sitte ute på gresset midt på natta i to timer og høre 2 merkelige hindu-prester med strikkaluer (se bilder!) konkurrere om å bable fortest og høyest på sanskrit mens man drikker utallige kaffekopper for å holde varmen og bevisstheten i behold. Klokka var over fem når vielsen var over. Jeg trodde det var det siste, men neida. 

Vi måtte dra hjem til bruden for å vente på at brudgommens familie skulle komme å hente henne. Det er nemlig også tradisjon. Etter å ha tvunget seg selv til å svelge et nervøst sammenbrudd, gikk hun sakte mot bilen og kastet en neve fuglefrød over hodet for hvert skritt. Alle gråt og brukte ca en time på å si "hade". Fra og med da var bruden obligated til å bo hos sin ektemanns familie. Den natten ble hun endelig "kjent med" brudgommen som hun mest sannsynlig bare har møtt én gang før, under foreldrenes oppsyn.

Har fortsatt et par-tre bryllup i vente før bryllupssesongen er over, puh..

Tok selvfølgelig haugevis med bilder!

    

                                                  

Ikke hver dag Lisa er den eneste som overlever en rasende bygning!

Dette har framtilnå vært den mest uproduktive, hendelsesløse dagen jeg har opplevd i India. Den uidentifiserte bakterien som angrep meg forrige uke har visst ikke forlatt systemet mitt helt enda. Enten det, eller så ødela det faktum at jeg putta omtrent tre kg merkelige medisiner som doktoren ga resept på uten å ha undersøkt meg (ikke engang møtt eller snakket med meg..) ned i halsen på skraptom mage systemet mitt fullstendig. 

Har bare liggesittet i senga hele dagen og surfet internettet. Kan ikke fordra å surfe internettet. Jeg er faktisk usedvanlig utalentfull til dette. Er det f.eks noe jeg er interessert i og jeg prøver å google det for å lære mer, ender jeg som regel opp med å amputere 1/10 000 av håret mitt av ren frustrasjon. Å prøve å finne det jeg vil på google får den delen av vaskejobben jeg og Anette hadde for noen år siden som gikk ut på å skrubbe toaletter til å virke som the ultimate gaiety. Den sammenligningen ble helt feil, skulle liksom sammenligne det med å prøve å finne noe på et rotete sted for å emfasere (sorry, kanke norsk lenger) at jeg desverre oppfatter google som rotete og forvirrende. 

Mer passende metafor; 

som når du er på vei ut døra for å rekke bussen til skolen, ser deg i speilet og innser at du umulig kan overleve dagens sosiale og mentale utfordring med et så ekstremt lite selvtillitvekkende antrekk. Du trenger bare det grønne skjerfet som ligger i hy… nei, ikke i hylla.. ikke på knaggene, ikke på rommet, på badet eller i kjøleskapet! #$%"#@! TRRENGER DET SKJEERFET, KAN. IKKE. VÆRE. LYKKELIG. UTEN! AAAAAAAAAAAAAAAAAAAH, alt går imot meeeeg! 

 Sånn er google når jeg har lyst å lese om noe. 

Nei, jeg har ikke blitt gal, har IKKE blitt gal! (..det er det gale mennesker sier, så jeg tenkte at ved å vise at jeg fortsatt kan definere en gal persons oppførsel dermed beviser min tydelige sanity)

NÅÅÅ gikk nettopp dagens spenningskurve DRASTISK opp!  For nå kom jaggu Jaggu (hehe ordspill siden kallenavnet hennes er Jaggu) hjem fra biblioteket med denne grønne boken som dekker hele bildet fordi jeg ser ut som noen som ikke har gått ut av huset på snart to dager og har blitt gnaget istykker fra innsiden av et slemt monster. 

..På tide å logge ut av Facebook and get my face in this book. Snart. Snaaart.. 

SHIT, nå tror jeg spenningskurven nettopp FØYK opp! Tror Gud nettopp sendte meg et merkelig tegn! De viste nettopp på nyhetene at en bygning i Ludhiana hadde rast sammen og 127 mennesker døde, eneste overlevende var en hund. En hund med navn: LISA

Sikht ubeleilig!

Om alle gode ting er tre, håper jeg virkelig ikke den som fant opp det ordtaket ser på uforutsigbare  håp, regnbuer og sjel-drepende mageinfeksjoner som "gode ting". Jepp, opplevde akkurat min 2. alvorlige "India-sjuke", og ber for øyeblikket til alle jordas mer og mindre fargerike guder om nåde i framtiden.

Siden bildetaking ikke akkurat var min første prioritet denne helga, har jeg kun for the sake of dette innleggets interessanthetsnivå lastet ned paint for mac og med mine utmerkede kunstneriske evner  delvis illustrert hendelsesforløpet for å unngå mine typiske walls of text. 

TRYKK PÅ BILDENE FOR Å SEEE INNHOLDET

.. Det hele begynte jo som nevnt i det tidligere innlegget, som jeg skrev kvelden før natten "det hendte", med at jeg meldte meg på et treningssenter, dro dit and so on and so forth. Disse illustreringene ble vel egentlig mest lagd for å hjelpe meg i jakten på den mystiske kilden til den lumske bakterien som spolerte Chandigarh-turen min. 

... 

... 

Nevnte visst ikke i det forrige innlegget at jeg også dro på kino med Luiza bokstaveligtalt RETT etter treningen. Sprang hjem og dusja, og tok første rickshaw jeg fant til kinoen. Vi så den der nye Harry Potter-filmen. Frøys i airconditionen og var veeldig sulten. Så, kjøpte en potetburger meg mange rare grønnsaker. Den ble sikkert lagd i 1997 og varmet opp nå. Den var vertfall seig nok til å støtte den teorien. Absolutt en mulig bakter-kilde. Spiste også isbiter, eller em, drakk isbiter. Eller, uidentifisert brus MED isbiter. Også mulig bakteriekilde. Alt jeg tok på på vei til kinoen = mulig bakteriekilde. Alt jeg pustet inn den dagen = mulig bakteriekilde. Det merkeligsmakende vannet jeg fikk på treningssenteret = mulig kilde! Kommer nok til å forbli et evig mysterium..  anywaaays;

.. våkna 3 på natta og følte meg elendig, og brukte resten av natta på å kvitte meg med det som såg ut som alt jeg har konsumert de siste 11++ årene. Så neste morgen, dagen jeg opprinnelig skulle til Chandigarh, var jeg tom for magesyre, livslyst og bevegelsesevne. Dermed fikk jeg ikke bli med til Chandigarh og måtte tilbringe helgen hos Luiza's familie. Veldig snilt av dem, spesielt siden jeg var en levende sakkosekk hele helgen som bare lå på senga og ironisk nok leste i den medisinske thrilleren min, og poppet piller.

FACEBOOOK

Bortsett fra å lese "Fever", som boka heter, har jeg brent timer på Facebook, som i det siste pga godkjenning av littformange indiske ungdom har blitt til et umotiverende virrvarr av kjærlighetserklæringer. De indiske "vennene" mine poster et par ganger i timen (altså hver gang det skjer noe "revolusjonerende" i kjærlighetslivet deres) statusoppdateringer i denne stilen;

"if water were kisses, i'd send you the sea
if leaves were hugz, i'd send you a tree
if nite was luv, i'd send u da stars
but i cant send u my heart coz dats where u r"

"i thot uh were d sweetest mistake i hv ever commited...bt nw i guess i need 2 correct it...since i think uh r nt d one 4 meh…"

.. det er også viktig å sitte på vakt, klar til å skrive "tnkZ m8 foh da lyk. bros 4evah" eller lignende i kommentarfeltet på statusen sin dedikert til hver person som liker statusen. VELDIG kreativt. Får statusoppdateringer som "Lyst på ostepop. Seriøst, det er alvorlig. Kunne dødd her og NÅ!!" personen bak den til å virke individuell, dyp og kunstnerisk...

Men; jeg overlevde (!) og nå er alt godt igjen siden familien min er tilbake fra Chandigarh ooog vi har fått...

.. nye tannbørster! Life's good.

Konklusjon: Man bør ikke stresse, ikke spise mat i mørke, ikke ta på ting, ikke ha facebook. Såå, kjøp en swifferduster og en stor glassboble og bo i den. Og puss tennene.

next: Chandigarh

Var på treningssenteret for første gang i dag. Det var jo.. interessant. Før vi begynte måtte jeg veies og alle kroppsomkretser måles. Slett ikke flaut. Fire-fem mannfolk surret rundt og kommanderte treningen. Var kun damer der, siden de har separate tider for damer og unisex. Det passet meg egentlig bra, siden jeg som folk flest foretrekker minst mulig attention når jeg man svetter og peser på tredemølla. Fullstendig utslitt, så da må det vel ha vært effektivt. "Goodbye, see you same time tomorrow". Øøh.

.. Imorgen kveld drar vi til Chandigarh for helgen. Skal bo i Harmeets gamle tantes visstnok ganske lille leilighet. Vi drar dit får å utføre en eller annen religiøs greie man gjør for folk innen det har gått et år siden de døde. Hvem som har dødd? Tror det var en fjern slektning av en kusines morfars halvbrors klassekameHar møtt henne i Patiala og hun er kjempe koslig, så gleder meg til det. Og til å få oppleve enda en av Punjabs større byer. 

Siden jeg leser bøker hele tiden her borte, burde jeg kanskje prøve litt hardere å kommer over lesestoff om India. Leser bokstaveligtalt bare det jeg kommer over. Forrige uke kom jeg over TO Paulo Coehlo bøker. Den ene av rådgiveren på skolen, den andre fant jeg i hylla på dansestudioet. Veronika Decides To Die & the infamous The Alchemist. Uff. Og nå leser jeg en medical thriller. Fever, av Robin Cook. Burde kanskje begynne å lese om bøker og planlagt hvilke bøker jeg ville lese. Meen, forrige jeg gjorde det ble leselysten slukt av den lange listen. Får håpe jeg kommer over noe mer "givende" snart, hva jeg enn mener med det.. Frankly så nyter jeg egentlig å lese "dårlige" bøker, så det er jo egentlig ikke noe stort problem. Men, har lyst å lese noe "thought provoking" snart. Blablabla. 

Får slepe med meg Jagbir til universitetsbiblioteket snart og velge noe indisk. Er ikke vits å kjøpe bøker her, det er kanskje billig men blir ufyselig dyrt å ta med til Norge. Trenger heller ikke fler utgifter. Føler meg som en stor snylter nå som jeg ikke har egen inntekt. Synd det er så mye spennende å kjøpe her. Å kjøpe klær er mye gøyere her enn i Norge. Mye billigere, myyyyyye større utvalg og skreddere på hvert gatehjørne som tar halvparten av prisen på en cappucino i Norge for å sy eller omsy tre-fire plagg. Kjøpte en halvsydd Salwar Kameez på min all time favorite shop i Ludhiana for noen uker siden, men har enda ikke fått den sydd. Den er fantastisk. Men dyyr, nesten 300 kr. 

bilde: min nye, uferdige salwar kameez.

dupatta, kameez/kurti og salwar