Welcome to the past

Jeg kom akkurat opp igjen fra å ha vært hos farmor og farfar. Som vanlig satt jeg og og farmor på stua, prata og spiste en eller annen sjokolade. Hun satt i standardsofaen sin og jeg i den tvers ovenfor. Vi prata om at jeg skulle til India, og som hun alltid gjør uansett hva vi prater om, fikk hun meg til å føle meg utfordret i samtalen. Jeg ble engasjert, oppglødet og babla omtrent 4,5 ganger fortere enn normalt. Mistenker at jeg ubevisst alltid oppsøker "farmors stue" når jeg trenger noen som istedetfor å nikke og si "aah, ja; jeg skjønner akkurat hva du mener" heller helt ærlig sier "Jeg skjønner egentlig ikke hva i huleste det er som gjør dette så viktig for deg". Hun stiller spørsmål vanskelig, uortodokse og konkrete spørsmål. Jeg får følelsen av at hun virkelig bryr seg og interesserer seg for det som i hennes øyne tydeligvis er en uvanlig, merkelig tankeretning. Jeg strever med å svare, for hun blir ikke fornøyd før hun har oppnådd en certain grad av forståelse for det jeg som oftest med iherdige håndbevegelser og røde kinn prøver å formulere. Itillegg hører hun tålmodig på at jeg stotrer, snubler og kaver med ord og setninger, helt til jeg finner den riktige måten å fortelle det på. Det er så flott, for imotsetning til i samtaler med de fleste andre, slapper jeg helt av og bryr meg ikke om ting kommer ut feil, om jeg sier noe som på barnslig vis får meg til å føle at jeg virker dum og "anti-reflektert". Ingen filter; tanke - ord. Farmor er en eksellent lytter og spørsmålsstiller, og det vet jeg fordi jeg alltid forlater stuen, går opp igjennom hagen og hjem myye lettere til bens enn jeg gikk ned.

Leser for tiden "Saras nøkkel" av Tatiana De Rosnay, som handler om jødeoppsamlingen på Vel D'hiv i Paris 16. Juli 1942. I min mening spennende, men ganske "dårlig" skrevet. Den inspirerer meg til å lære mer om hendelsen, kinda. Den handler om Sara, som er en av de mange tusen barna som først ble arrestert sammen med foreldrene sine, og deretter skilt fra dem, for så å bli sendt til Auscwhitz. Men enda mer vekket den nysgjerrigheten min om mine egne besteforeldres fortid. Men ja, det viser seg at besteforeldre, hvertfall mine, stortsett holder seg strengt til å snakke om nåtiden og bare forteller om fortiden i enkle trekk.

Eller joo, farfar forteller igrunn masse fra fortiden. Som i dag på vei hjem fra familieselskap på Skøye, da han fortalte om en sommer i Tyskland (tror det var der, han er litt uklar på slike detaljer i sine beretninger) da han og klassekameratene hver dag låg langs en elv i 35 grader og leste til eksamen, med et håndkle rundt skuldrene så det ikke skulle dryppe svette på arbeidet.

Skulle ønske de var litt mer sladrete, om det makes any sense. Haha, jeg er litt usikker på hva jeg mener med dette.. Jeg antar det hele handler om en slags snikende følelse jeg synes å ense, lurer på hvilke ting jeg kommer til å fortelle mine barnebarn om noen decades. Tenk om India-året blir en sånn glemt detalj, som suges inn i framtidens enorme gap!

Satser på de i det minste får lest denne blogg-greia her, så får de i det minste med seg at jeg var der, hvis de skulle komme til å bry seg om mitt relativt overståtte liv. Mistenker at jeg blir en bablete bestemor. Jeg gleder meg til å høre dem le av hvor gammeldags jeg er, se dem nøle med å spør om penger. Og, forhåpentligvis høre dem stotre, snuble og åpent fortelle om ønsker, lidenskaper og naive tanker uten å være redd for noen som helst fordømmelse. Å gi dem den verdifulle tryggheten et lyttende bestemorsøre kan gi.

For en dag, idag er jeg visst så at peace med verden at jeg nesten ikke har noe imot sneiler engang. Og det var MANGE, gigantiske, sneilende sneiler gatelangs mellom her og Statoil. Tok en spasertur og "henta" Malin på jobb midt i dette blogg-innlegget.

Nå er jeg forholdsvis trøtt og usikker på hvor stor grad av tull og tøys dette innlegget inneholder, men "d får bare våge sej" som farmor pleier å si.