24t

Da var det bare 24 timer igjen til avreise. Har kameralader. Og kamera. Minnekort? Ja, minnekort også.

Nå er det visst alvor. Nesten så jeg innser jeg skal reise. Jeg må ha med katten. Jeg MÅ ha med katten. Katten må være med! Det går ikke an å dra uten Snurre. Canvas - Imogen Heap. Det gjenstår en liten siste innsats av rydding og pakking her, men den utsettes. What's the hurry? Ehehe. Have you got it in you? Woooh.. Imogen Heap jaa..

"Har du huska *insert en tilfeldig ting en trenger i hverdagen*!?"x339248097. Har du henta flatetanga di som ligger på akademiet/kulturhuset? Shh, nei. Må du gå et helt år uten å flate håret? Ja. Javel. Haha!

JAAAA, ellers tror jeg alt er på plass nå. Hvor er passet mitt? I Oslo. Der skal det være. Har visst glemt å pakke sokker. Trenger man sokker i India? Selvfølgelig ikke. Trenger ikke sko heller. Ikke føtter heller. Flyyy!

Do it for England! Do it for love!

Tomme lerret på gulvet. Fikk lyst å bade på geileberga. Går og bader! Eller rydder.

STOP. Tiiime.

Mygghatt

Da har jeg omsider begynt å pakke. Rommet mitt begynner å se veldig stripped ut, og en kan faktisk se mesteparten av gulvteppet - til og med hjørnene. Foreløpig har jeg 12 hauger med klær jeg ikke skal ha med meg, og 4 små hauger jeg skal ha med. Nina hadde fått det for seg at hun skulle fråtse i de tolv haugene når jeg er borte, haha. Da er det sikkert veldig god orden og mye igjen av dem når jeg kommer tilbake. Vi bytta en tskjorte mot et par øredåber da, så da får jeg ta med meg øredåbene hennes som jeg igrunn hadde glemt var hennes, til India.

Jeg kjemper virkelig med dette blogginnlegget for å være ærlig. Først lagde jeg det, la inn bilder og alt. Så sletta jeg det. For bildene var ikke av tilfredsstillende størrelse, for å si det sånn. Kom nettopp fram til at det kanskje er likegreit å bare legge alle bildene nederst i innleggene, siden det var vanskeligere enn en skulle tro å legge dem inn i mellom avsnittene. Lurer på om det er blogspot eller meg som tuller. Sikkert jeg, så får vel bare være tålmodig.

Det positive med denne treigheten i skriving (begynte vel igrunn for 12 timer siden med dette her), er at siden begynnelsen av innlegget har jeg kjøpt koffert, myggnetting til seng og sånn lekker mygghatt jeg synes å huske de bruker i Brødrene Dahl-filmene.

En skulle nesten tro jeg hadde blitt tryllet inn i en sånn parallel verden som den i Harry Potter-filmene. Når jeg lette etter myggnetting og gaver til vertsfamilien var det plutselig souvenirsjapper og friluftsbutikker OVERALT.

Ja, jeg har altså kjøpt koffert. En svær, oransj en. Har lagt ting i den også, faaktisk. Så da er vel pakkingen egentlig sånn helt ordentlig igang!

Har forresten en gul, gammeldags, liten TV som ikke funker.

Jeg fant den på gata, og den funket ikke da, og funker ikke nå.

Hvis noen har lyst på den.. du skal faktisk få den helt gratis.

Den er kjempefin, men litt vel stor å ta med seg til India.

Nå står den på benken utafor døra vår, bare å komme og hente den.

Kjøpte også ei bok når jeg var i byen i går; Balansekunst, av Rohinton Mistry.

Den skal visst være kjempekjempebra ifølge uuh.. noen mennesker jeg møtte i familieselskap på mandag. Har visst ikke helt oversikt over slekta vår. Uansett, de hadde lest både Shantaram og denne (som begge er "India-bøker", men syntes at denne var bedre. Hmm, da må jeg nesten lese den.

HVORFOR BLIR DET SÅNN

TEIT LINJEAVSTAND?!

Under er bilder av mygghatten & pakkingen. Uff.

Welcome to the past

Jeg kom akkurat opp igjen fra å ha vært hos farmor og farfar. Som vanlig satt jeg og og farmor på stua, prata og spiste en eller annen sjokolade. Hun satt i standardsofaen sin og jeg i den tvers ovenfor. Vi prata om at jeg skulle til India, og som hun alltid gjør uansett hva vi prater om, fikk hun meg til å føle meg utfordret i samtalen. Jeg ble engasjert, oppglødet og babla omtrent 4,5 ganger fortere enn normalt. Mistenker at jeg ubevisst alltid oppsøker "farmors stue" når jeg trenger noen som istedetfor å nikke og si "aah, ja; jeg skjønner akkurat hva du mener" heller helt ærlig sier "Jeg skjønner egentlig ikke hva i huleste det er som gjør dette så viktig for deg". Hun stiller spørsmål vanskelig, uortodokse og konkrete spørsmål. Jeg får følelsen av at hun virkelig bryr seg og interesserer seg for det som i hennes øyne tydeligvis er en uvanlig, merkelig tankeretning. Jeg strever med å svare, for hun blir ikke fornøyd før hun har oppnådd en certain grad av forståelse for det jeg som oftest med iherdige håndbevegelser og røde kinn prøver å formulere. Itillegg hører hun tålmodig på at jeg stotrer, snubler og kaver med ord og setninger, helt til jeg finner den riktige måten å fortelle det på. Det er så flott, for imotsetning til i samtaler med de fleste andre, slapper jeg helt av og bryr meg ikke om ting kommer ut feil, om jeg sier noe som på barnslig vis får meg til å føle at jeg virker dum og "anti-reflektert". Ingen filter; tanke - ord. Farmor er en eksellent lytter og spørsmålsstiller, og det vet jeg fordi jeg alltid forlater stuen, går opp igjennom hagen og hjem myye lettere til bens enn jeg gikk ned.

Leser for tiden "Saras nøkkel" av Tatiana De Rosnay, som handler om jødeoppsamlingen på Vel D'hiv i Paris 16. Juli 1942. I min mening spennende, men ganske "dårlig" skrevet. Den inspirerer meg til å lære mer om hendelsen, kinda. Den handler om Sara, som er en av de mange tusen barna som først ble arrestert sammen med foreldrene sine, og deretter skilt fra dem, for så å bli sendt til Auscwhitz. Men enda mer vekket den nysgjerrigheten min om mine egne besteforeldres fortid. Men ja, det viser seg at besteforeldre, hvertfall mine, stortsett holder seg strengt til å snakke om nåtiden og bare forteller om fortiden i enkle trekk.

Eller joo, farfar forteller igrunn masse fra fortiden. Som i dag på vei hjem fra familieselskap på Skøye, da han fortalte om en sommer i Tyskland (tror det var der, han er litt uklar på slike detaljer i sine beretninger) da han og klassekameratene hver dag låg langs en elv i 35 grader og leste til eksamen, med et håndkle rundt skuldrene så det ikke skulle dryppe svette på arbeidet.

Skulle ønske de var litt mer sladrete, om det makes any sense. Haha, jeg er litt usikker på hva jeg mener med dette.. Jeg antar det hele handler om en slags snikende følelse jeg synes å ense, lurer på hvilke ting jeg kommer til å fortelle mine barnebarn om noen decades. Tenk om India-året blir en sånn glemt detalj, som suges inn i framtidens enorme gap!

Satser på de i det minste får lest denne blogg-greia her, så får de i det minste med seg at jeg var der, hvis de skulle komme til å bry seg om mitt relativt overståtte liv. Mistenker at jeg blir en bablete bestemor. Jeg gleder meg til å høre dem le av hvor gammeldags jeg er, se dem nøle med å spør om penger. Og, forhåpentligvis høre dem stotre, snuble og åpent fortelle om ønsker, lidenskaper og naive tanker uten å være redd for noen som helst fordømmelse. Å gi dem den verdifulle tryggheten et lyttende bestemorsøre kan gi.

For en dag, idag er jeg visst så at peace med verden at jeg nesten ikke har noe imot sneiler engang. Og det var MANGE, gigantiske, sneilende sneiler gatelangs mellom her og Statoil. Tok en spasertur og "henta" Malin på jobb midt i dette blogg-innlegget.

Nå er jeg forholdsvis trøtt og usikker på hvor stor grad av tull og tøys dette innlegget inneholder, men "d får bare våge sej" som farmor pleier å si.

Vertsfamilien

Fikk se bilder av vertsfamilien i går, har veldig lyst å poste dem, men tror igrunn ikke jeg tørr det. I dag er det en uke igjen, kanskje ikke et sjakktrekk å risikere å fornærme noen heelt enda. Legger de ut ved en senere anledning; om jeg får Jagbirs tillatelse.

Familien består av far Harmeet, mor Jagbir, og to barn, Jashan og Ripudaman.

Jashan er en 12 år gammel jente og Ripudaman en 9 år gammel gutt, fyi. (tenkte kanskje det ikke var så lett å skjønne hva som er mannsnavn og kvinnenavn)

De såg uansett ganske så snille ut. Greit, de såg kjempekoselige ut! Tviler på de er superkonservative, for de bruker visst som regel bare tradisjonelle klær når de pynter seg, pluss at Harmeet og Rapudaman alltid bruker sånne turbanlignende hodeplagg.

Utifra bildene ser de ut til å være en helt normal familie, men det er de jo ikke. Det er ikke alle "småbarnsforeldre" som frivillig hadde tatt inn en bortskjemt, norsk tennåring. Gleder meg enda mer til å bli kjent med dem nå som jeg har sett at de faktisk eksisterer i kjøtt og blod - ikke bare iform av en email-adresse eller et formelt skriv.

På tide å begynne pakkingen snart!

Adjøøø, Badeglæder!

Dette her går over stokker, stener og grøftesneiler; nå er jeg nesten heltidsblogger.
To dager på rad, meget imponerende! W-o-w.
Må innrømme at jeg føler meg litt tullete, men må vel bare øve, kan visst ikke forvente å instantly kunne skrive "vellykkede" blogginnlegg. Er usikker på hvordan det skal gjøres på denne måten, satser på det kommer naturlig etterhvert. Man skal jo skrive om det man.. ja, det man gjør, og det man tenker om det man gjør. Og, det er vel det jeg gjør nå ved å skrive hva jeg tenker om dette bloggegreiene.

Vel, den overskriften betyr vel at jeg burde utfylle. Har plutselig bare 3 dager igjen på Badeglæder. Lørdag blir siste dagen jeg jobber der. Hum, på en bloggtilpasset måte forklare hva jeg føler om det... egentlig ganske trist. Det har vært et opplevelsesrikt år, kan man vel si. De utsøkte gavepakkeegenskapene jeg gained i jula skal definitivt bli greit å ha med videre. UUFFF! Marita! Kommer til å savne Marita. Marita har fullfilled et indre behov jeg ikke visste jeg hadde; å kunne innta lillesøster-rollen. Jeg har jo i teorien alltid vært lillesøstra di, men nå er det liksom blitt mer for reeeal da. Det har vært faantaaastisk. Hvis du skulle komme til å lese denne teksten her, Marita, så vil jeg bare si at å jobbe på Badeglæder har vært ytterst berikende, tålmodighetsødslende, lærerikt og erfaringsgivende - og veldig, veldig lite "ånds".

2 uker

I dag er det 2 uker igjen før avreise. Uuh, det var direkte skummelt å skrive det. Skal forsøke ikke å overfylle dette innlegget med interjeksjoner. To uker, to uker, to uker! Wuæ! Det er jo ingenting. Men det er jo ganske mye! "You have two weeks to live, make the best of it". Men så skal jeg jo på ingen måte dø, bare vanishe fra Norge. Hum; da er jo min tilstedeværelse i Norge midlertidig død. Men da er den jo ikke død, for død er ikke midlertidig. Meen, det kan jo hende døden egentlig er midlertidig og den generelle oppfatning er feeeilaktig og duum. Det faktum at dette holder på å bli et fjasete innlegg om hvordan vi ikke vet noe som helst - med døden som eksempel, er kanskje ikke et godt tegn. Ok, butterfliies!

Denne PC'n har ikke Word.
Så da må jeg bare la denne teksten preges av skrivefeeil.

GREAT. Vel, hindi-kurset (som jeg ikke can recall om jeg fortalte om i det forrige innlegget) går jo ganske bra. Internett-kurs. Laptops burning your lap is faail.
Det ser ut til å gå med hindi som det gikk med fransk. Jeg (em, muligens innbillning) klarer uttalen ganske så bra, men å lese de krussedullene, for ikke å nevne SKRIVE dem. Høhøø.
Det er gøy med sånn uttale lessons da. Skjønner nå hvorfor indere snakker engelsk som de gjør. En sånn aksent er nok vanskelig å bli kvitt.

... kjeempespennende. For en laaang søndag dette har vært. Har ikke gjort noe annet enn hindi-kurs og drukket altfor mye saft. Drikker aldri saft, men i dag, i dag gjorde jeg visst det. Nå får jeg nok ikke lyst på det på evigheter. De har sikkert ikke saft i India. Kanskje de har det, kanskje de har gresskarsaft. Eller potetsaft! Sikkert kjempegodt. Saltpotetsaft. Det høres interessant ut.
Akkurat nå gleder jeg meg til ALT. Gleder meg til å være omringet av sovende mennesker på flyet, uten det minste håp om selv å få sove. Gleder meg til og med til å være sliiiteeen når jeg lander og sannsynligvis ikke få brukbar hvile på mange døgn etter. Gleder meg til å få vondt i ørene når vi tar av! Angrer sannsynligvis før eller senere på dette; håper jeg ikke får sove under hele turen. Det ville være fryktelig bortkastet!

Grreit. Hodet mitt er pannekakerøre. Skal draa ut en tanke og skrive videre på den:
Pappa sendte en morsom melding her en kveld;
"Natta! God! Hade"
Kommer sikkert til å savne Pappa.
Spent på den indiske "vertspappaen" min. Han er sikh og har sikkert veldig langt hår. Kult.

.. skal fortsatt til India!

Det har visst skjedd litt forskjellig siden sist jeg gadd å skrive noe her. Hadde jo tenkt å være kjempekjempeflink og gjøre dette skikkelig. Velger å skylde på at det har vært lite motiverende å skrive før jeg i det hele tatt visste hvilke by jeg skulle til..

Kort oppsummert:
- vært på YFU landsmøtehelg i Oslo – gøygøy!
- fått skjemaene
- sendt skjemaene (h)
- vertsfamilie er funnet


à Landsmøtehelgen var inspirerende.
Forunderlig hvor engasjerte den gjengen var. Så mange oppriktige, herlige mennesker med felles engasjement har jeg sjelden opplevd på et sted. Nei, det ble nesten bare teit å prøve å beskrive det. Gnistrende engasjement. Jeg føler i alle fall at jeg ble kjent med tankene bak organisasjonen, fikk lært litt historie og møtt mange inspirerende, unike mennesker. Skal nok på flere såkalte landsmøter.

Skjemaene kom. Og de vil bli husket. Det var litt av et styr. Det faktum at jeg egentlig generelt er litt treig med slikt kombinert med at jeg måtte innom legen, tannlegen og vaksinasjonskontoret opp til flere ganger for å bli ferdig med alt, gjorde at det tok relativt lang tid. Jeg burde kanskje begynne å jobbe i posten, de er omtrent like treige som meg. Men, det ordnet seg. Tilfredsstillende fullførelse.

I går fikk jeg vite at jeg har fått vertsfamilie. Ikke det at jeg fikk så mye info om dem, men det var spennende! Det virkeliggjorde saken ytterligere enn noen sinne. Kanskje det er på tide å begynne å innse at jeg faktisk skal dra nå. Har fortsatt ikke sunket inn. To måneder siden jeg ble ”akseptert”! Tidtidtid!
Under to måneder til jeg drar. Forresten en liten rettelse fra tidligere innleg der ja; drar ikke i August, drar i midten av Juli.
Tror jeg skal våge meg til å skrive en så passende som mulig e-mail til dem nå. Iiik!