Eneste passende overskrift that comes to mind; ANKOMST

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Del 1: Fly fra Vigra til Gardermoen

Det første flyet fra Vigra til Gardermoen tok jeg med Nina. Eller Nima, som min lille søster eeegentlig burde hete. Hun skulle besøke Rebecca i Oslo, som akkurat har flyttet dit. Flyturen gikk som den skulle. Bortsett fra at det et var et barn på flyet som skrek noe iherdig. Skrikene hørtes ut som om det i virkeligheten var en forhekset mann fanget i en barnekropp med et veeeldig viktig budskap han nå pga manglende taleevne ikke kunne formidle. Han var det ene mennesket i hele verden som bar på den største, viktigste hemmeligheten i hele verden, dermed også menneskehetens eneste håp - og nå hadde en kjempeslem heks, om ikke djevelen selv tryllet ham om til et spedbarn! Det kan også ha vært kabintrykket, eller hva man kaller det.. som gjorde at mannen fanget i babykroppen bare fikk veldig, veldig vondt i ørene, og at han slett ikke bar på noen verdensrelevant hemmeligheter i det hele tatt. Uansett, de høye frekvensene (øøh, frekvensene? Mener: høye toner) dette barnet presterte å nå iløpet av sin 45 minutter lange fly-operaforestilling, var fantasivekkende/bekymringsverdig hjerteskjærende. Vi landet hvertfall i Oslo, all was well.

Etter å ha ventet en tjueminutter eller så på at koffertene våre skulle dukke opp på rullebåndet, begynte vi å lure på om de i det hele tatt hadde tatt dem med seg på flyet. Å vente på at de treige flyplass-ansatte (jepp, vi valgte å skylde på dem) skulle kasta koffertene våre på båndet, stjal verdifull henge-på-flyplassen-og-spise-lunsj tid fra tidsskjema vårt. Men stå der måtte vi, siden vi tenkte at koffertene kanskje var greie å ha. Vi forestilte oss mange morsomme scenarioer in which de flyansatte havnet i de rareste ulykker/forsinkelser, som kunne være årsaken til at koffertene våre aldri dukket opp. Skal ikke gå i detaljer..

Koffertene kom til slutt, og vi skyndte oss av gårde. Våre 2 timer var nå redusert til knappe 40 minutter. Ca. 27 minutter igjen når vi endelig kom oss til ankomsthallen. Nåå var første oppdrag å finne ut hvor "meetingpoint" var. Vi fant ut at der fantes to, og antok at det sikkert var det som er lokalisert i avgangshallen jeg skulle møte YFU-representanten og Ingvild (den andre jenta som skal til India). Vi tok en relativt laaang rulletrapp opp dit, snakka med YFU-dama og føyk av gårde for å spise lunsj. Jeg satte fra meg kofferten med YFU-dama, men det kunne jo ikke Nina gjøre. Ha-ha-ha; der var ingen rulletrapp NED igjen. Etter å ha makket seg ned 2/3 fikk hun heldigvis hjelp av en trivelig, ung mann… Vi spiste lunsj i hui og hast, før jeg igjen satte kursen mot avgangshallen. På vei opp den egentlig ikke så lange rulletrappa, innså jeg at nåå, nå var jeg heeelt alene i verden. Selvfølgelig ikke. Men, det føltes sånn.

Bilde: Nina får hjelp av den hyggelige unge mannen.

Den siste dagen

Nå har jeg endelig fått internett :D

Skriver bare kort om denne dagen.

Jeg og pappa dro på fotballkamp, Molde - Ålesund. Mamma, Celine, Marius og Nina var der også, men de satt langt, langt borte fra oss, fortapt i havet av de 10 000 menneskene på stadion. Ja, Mamma var faktisk på fotballkamp, det er ganske utrolig. De hadde fått billetene av noen ferierende naboer.

Det var fint vær, behagelig temperatur og det ble 0-0, fair enough. Litt kjedelig da. Ingen mål i det hele tatt. "En føler seg nesten litt snytt", sa Pappa. Forstår hva han mener. Kjeedelig. Er nesten bedre å tape. Om det så er mot Molde.

Vi dro deretter til byen (Mamma, Pappa, Nina, jeg og Marita), og spiste på Taj Mahal, den nye Indiske restauranten i gågata. Det viste seg at den ikke var så veldig indisk da. De som jobbet der var stort sett enten fra Afghanistan eller Haramsøya. Uhh. Så gikk vi på lyspunktet, etter mye om og men.. Etter å ha tømt fatene eller glassene eller hva det måtte være, prata vi til vi også hadde tømt oss for samtaleremner, og dro hjem på Åse. Alle sammen. Det vil si egentlig bare vi som bor der + Mamma og Marita. Etter en stund måtte de dra hjem. Hade Marita. Vi gråt faktisk ikke så veldig mye.

Bilder: Pappa på vei til kamp & Meg på kamp.

Chandrama!

Overskriften betyr måne, på hindi. Eller så er det fisk i flertall. Hindi-skills ja.

Fortsatt ikke pakket sokker, så det blir sikkert ikke noe av akkurat det, nei.

Nå er det litt trist her egentlig. Har bodd på dette rommet i 16 år, blir litt rart å sove i senga for siste gang på ganske så lenge. Har tilbringt aftenen på Tandoori restauranten Taj Mahal med Nina, Marita, mamma og pappa. Pappa var skikkelig gira på å fortelle alle som jobba der at jeg skulle til India. Men enten så var det fra Jugoslavia eller Afghanistan, eller så var de fra Haramsøya. Han ble litt skuffa. Farmor ringte og sa at søstra hennes hadde lest bloggen min. Altså, de er liiitt eldre enn jeg hadde forventet kom til å vite hva en blogg er. Men det var imponerende, bare synd at det forrige innlegget var litt tøysete. Men skal slutte å bry meg om blogg-innlegg er tøysete. Gjør jeg det blir det nok en meget øde blogg.

I morgen tidlig drar jeg, det blir sikkert kult. Oransj koffert. Firkantet appelsin. Koffert-katt. Hade, Snurre. Du bør være i live når jeg kommer tilbake - ellers skaffer jeg en ny katt.

24t

Da var det bare 24 timer igjen til avreise. Har kameralader. Og kamera. Minnekort? Ja, minnekort også.

Nå er det visst alvor. Nesten så jeg innser jeg skal reise. Jeg må ha med katten. Jeg MÅ ha med katten. Katten må være med! Det går ikke an å dra uten Snurre. Canvas - Imogen Heap. Det gjenstår en liten siste innsats av rydding og pakking her, men den utsettes. What's the hurry? Ehehe. Have you got it in you? Woooh.. Imogen Heap jaa..

"Har du huska *insert en tilfeldig ting en trenger i hverdagen*!?"x339248097. Har du henta flatetanga di som ligger på akademiet/kulturhuset? Shh, nei. Må du gå et helt år uten å flate håret? Ja. Javel. Haha!

JAAAA, ellers tror jeg alt er på plass nå. Hvor er passet mitt? I Oslo. Der skal det være. Har visst glemt å pakke sokker. Trenger man sokker i India? Selvfølgelig ikke. Trenger ikke sko heller. Ikke føtter heller. Flyyy!

Do it for England! Do it for love!

Tomme lerret på gulvet. Fikk lyst å bade på geileberga. Går og bader! Eller rydder.

STOP. Tiiime.

Mygghatt

Da har jeg omsider begynt å pakke. Rommet mitt begynner å se veldig stripped ut, og en kan faktisk se mesteparten av gulvteppet - til og med hjørnene. Foreløpig har jeg 12 hauger med klær jeg ikke skal ha med meg, og 4 små hauger jeg skal ha med. Nina hadde fått det for seg at hun skulle fråtse i de tolv haugene når jeg er borte, haha. Da er det sikkert veldig god orden og mye igjen av dem når jeg kommer tilbake. Vi bytta en tskjorte mot et par øredåber da, så da får jeg ta med meg øredåbene hennes som jeg igrunn hadde glemt var hennes, til India.

Jeg kjemper virkelig med dette blogginnlegget for å være ærlig. Først lagde jeg det, la inn bilder og alt. Så sletta jeg det. For bildene var ikke av tilfredsstillende størrelse, for å si det sånn. Kom nettopp fram til at det kanskje er likegreit å bare legge alle bildene nederst i innleggene, siden det var vanskeligere enn en skulle tro å legge dem inn i mellom avsnittene. Lurer på om det er blogspot eller meg som tuller. Sikkert jeg, så får vel bare være tålmodig.

Det positive med denne treigheten i skriving (begynte vel igrunn for 12 timer siden med dette her), er at siden begynnelsen av innlegget har jeg kjøpt koffert, myggnetting til seng og sånn lekker mygghatt jeg synes å huske de bruker i Brødrene Dahl-filmene.

En skulle nesten tro jeg hadde blitt tryllet inn i en sånn parallel verden som den i Harry Potter-filmene. Når jeg lette etter myggnetting og gaver til vertsfamilien var det plutselig souvenirsjapper og friluftsbutikker OVERALT.

Ja, jeg har altså kjøpt koffert. En svær, oransj en. Har lagt ting i den også, faaktisk. Så da er vel pakkingen egentlig sånn helt ordentlig igang!

Har forresten en gul, gammeldags, liten TV som ikke funker.

Jeg fant den på gata, og den funket ikke da, og funker ikke nå.

Hvis noen har lyst på den.. du skal faktisk få den helt gratis.

Den er kjempefin, men litt vel stor å ta med seg til India.

Nå står den på benken utafor døra vår, bare å komme og hente den.

Kjøpte også ei bok når jeg var i byen i går; Balansekunst, av Rohinton Mistry.

Den skal visst være kjempekjempebra ifølge uuh.. noen mennesker jeg møtte i familieselskap på mandag. Har visst ikke helt oversikt over slekta vår. Uansett, de hadde lest både Shantaram og denne (som begge er "India-bøker", men syntes at denne var bedre. Hmm, da må jeg nesten lese den.

HVORFOR BLIR DET SÅNN

TEIT LINJEAVSTAND?!

Under er bilder av mygghatten & pakkingen. Uff.

Welcome to the past

Jeg kom akkurat opp igjen fra å ha vært hos farmor og farfar. Som vanlig satt jeg og og farmor på stua, prata og spiste en eller annen sjokolade. Hun satt i standardsofaen sin og jeg i den tvers ovenfor. Vi prata om at jeg skulle til India, og som hun alltid gjør uansett hva vi prater om, fikk hun meg til å føle meg utfordret i samtalen. Jeg ble engasjert, oppglødet og babla omtrent 4,5 ganger fortere enn normalt. Mistenker at jeg ubevisst alltid oppsøker "farmors stue" når jeg trenger noen som istedetfor å nikke og si "aah, ja; jeg skjønner akkurat hva du mener" heller helt ærlig sier "Jeg skjønner egentlig ikke hva i huleste det er som gjør dette så viktig for deg". Hun stiller spørsmål vanskelig, uortodokse og konkrete spørsmål. Jeg får følelsen av at hun virkelig bryr seg og interesserer seg for det som i hennes øyne tydeligvis er en uvanlig, merkelig tankeretning. Jeg strever med å svare, for hun blir ikke fornøyd før hun har oppnådd en certain grad av forståelse for det jeg som oftest med iherdige håndbevegelser og røde kinn prøver å formulere. Itillegg hører hun tålmodig på at jeg stotrer, snubler og kaver med ord og setninger, helt til jeg finner den riktige måten å fortelle det på. Det er så flott, for imotsetning til i samtaler med de fleste andre, slapper jeg helt av og bryr meg ikke om ting kommer ut feil, om jeg sier noe som på barnslig vis får meg til å føle at jeg virker dum og "anti-reflektert". Ingen filter; tanke - ord. Farmor er en eksellent lytter og spørsmålsstiller, og det vet jeg fordi jeg alltid forlater stuen, går opp igjennom hagen og hjem myye lettere til bens enn jeg gikk ned.

Leser for tiden "Saras nøkkel" av Tatiana De Rosnay, som handler om jødeoppsamlingen på Vel D'hiv i Paris 16. Juli 1942. I min mening spennende, men ganske "dårlig" skrevet. Den inspirerer meg til å lære mer om hendelsen, kinda. Den handler om Sara, som er en av de mange tusen barna som først ble arrestert sammen med foreldrene sine, og deretter skilt fra dem, for så å bli sendt til Auscwhitz. Men enda mer vekket den nysgjerrigheten min om mine egne besteforeldres fortid. Men ja, det viser seg at besteforeldre, hvertfall mine, stortsett holder seg strengt til å snakke om nåtiden og bare forteller om fortiden i enkle trekk.

Eller joo, farfar forteller igrunn masse fra fortiden. Som i dag på vei hjem fra familieselskap på Skøye, da han fortalte om en sommer i Tyskland (tror det var der, han er litt uklar på slike detaljer i sine beretninger) da han og klassekameratene hver dag låg langs en elv i 35 grader og leste til eksamen, med et håndkle rundt skuldrene så det ikke skulle dryppe svette på arbeidet.

Skulle ønske de var litt mer sladrete, om det makes any sense. Haha, jeg er litt usikker på hva jeg mener med dette.. Jeg antar det hele handler om en slags snikende følelse jeg synes å ense, lurer på hvilke ting jeg kommer til å fortelle mine barnebarn om noen decades. Tenk om India-året blir en sånn glemt detalj, som suges inn i framtidens enorme gap!

Satser på de i det minste får lest denne blogg-greia her, så får de i det minste med seg at jeg var der, hvis de skulle komme til å bry seg om mitt relativt overståtte liv. Mistenker at jeg blir en bablete bestemor. Jeg gleder meg til å høre dem le av hvor gammeldags jeg er, se dem nøle med å spør om penger. Og, forhåpentligvis høre dem stotre, snuble og åpent fortelle om ønsker, lidenskaper og naive tanker uten å være redd for noen som helst fordømmelse. Å gi dem den verdifulle tryggheten et lyttende bestemorsøre kan gi.

For en dag, idag er jeg visst så at peace med verden at jeg nesten ikke har noe imot sneiler engang. Og det var MANGE, gigantiske, sneilende sneiler gatelangs mellom her og Statoil. Tok en spasertur og "henta" Malin på jobb midt i dette blogg-innlegget.

Nå er jeg forholdsvis trøtt og usikker på hvor stor grad av tull og tøys dette innlegget inneholder, men "d får bare våge sej" som farmor pleier å si.

Vertsfamilien

Fikk se bilder av vertsfamilien i går, har veldig lyst å poste dem, men tror igrunn ikke jeg tørr det. I dag er det en uke igjen, kanskje ikke et sjakktrekk å risikere å fornærme noen heelt enda. Legger de ut ved en senere anledning; om jeg får Jagbirs tillatelse.

Familien består av far Harmeet, mor Jagbir, og to barn, Jashan og Ripudaman.

Jashan er en 12 år gammel jente og Ripudaman en 9 år gammel gutt, fyi. (tenkte kanskje det ikke var så lett å skjønne hva som er mannsnavn og kvinnenavn)

De såg uansett ganske så snille ut. Greit, de såg kjempekoselige ut! Tviler på de er superkonservative, for de bruker visst som regel bare tradisjonelle klær når de pynter seg, pluss at Harmeet og Rapudaman alltid bruker sånne turbanlignende hodeplagg.

Utifra bildene ser de ut til å være en helt normal familie, men det er de jo ikke. Det er ikke alle "småbarnsforeldre" som frivillig hadde tatt inn en bortskjemt, norsk tennåring. Gleder meg enda mer til å bli kjent med dem nå som jeg har sett at de faktisk eksisterer i kjøtt og blod - ikke bare iform av en email-adresse eller et formelt skriv.

På tide å begynne pakkingen snart!