Fattige folk på TV
Omringet av mennesker. Masse masse masse folk. Ingen kan forestille seg hvor mange mennesker som er her. Jeg klarer å se for meg hundre mennesker, tror jeg. Konsentrerer jeg meg veldig klarer jeg også kanskje å se for meg tusen. Men bildet svinner fort hen og blir til et tall igjen. En-null-null-null. I denne byen bor det fire MILLION mennesker. Like mange som i hele Norge. Og det er fortsatt ganske få. Ganske få = helt unimaginably mange.
De fleste er ganske fattige. For deg vil kanskje "ganske fattig" si at man jobber som f.eks gatesøppelplukker. Eller bilvinduvasker. Gatesøppelplukkere og bilvinduvaskere er upper-middle-clas her - iforhold til antallet menneske som bor her, that is. Det er også rike - veldig rike - superrike og også sinnsykt rike folk her, men de er in comparison veldig, veldig få.
Det hender i Norge at de sender bilder av fattige mennesker på TV. Det trykkes nå og da bilder av dem i blader, og folk priser fotografen for å ha fanget et så "ekte øyeblikk". "Uff, stakkars lite.. oj, nå begynner Frustrerte Fruer!" .. "Glem det!, nå er det Vålerenga - Rosenborg på TV2 Zebra".
Jeg kan ikke lenger skifte kanal, eller "gå en tur for å hvile hodet".
De røde, glinsende øyne fra SOS-barnebyer reklamen stirrer rett inn i dine.
Det jeg prøver å si er at når man blir konfrontert med slik fattigdom hver dag over en lenger periode, begynner noe å rikke på seg innvendig. En ugjenkjennelig følelse, men noe skjer. Emm, som å være fanget i et mørkt rom som på en måte er et rom og på en måte er en drøm, der man gradvis blir vektløs. Intill hva det enn er som har løsnet og begynt å bevege på seg inni meg enten faller til ro eller tilfeldigvis støter borti noe borrelåslignende materiale ser jeg ingen måter å finne tilbake til en slags følelse av fotfeste.
Det er beyond understanding for et så bortskjemt, og direkte heldig menneske som meg. Det livet vi lever i Norge er fjernere enn sola for de fattige menneskene her. De kan strekke seg for evig; lese alle vitenskapsbøker de finner i grøftekanten, jobbe hele livet på å spikre en laaaang stige, be ørten ganger hver dag - og likeveldig ikke komme det grann nærmere.
Det var da litt veeel uoptimistisk? Og ja, der er nok de ytterst få som "kommer seg ut av det", men det er fortsatt så få at det kan sammenlignes med "når jeg blir stor skal jeg bli prinsesse". Det er sannsynligvis mer realistisk at du (gutt, jente eller varulv) blir prinsesse.
Nå kommer den delen der jeg kritiserer meg selv for nok en gang å ha skrevet masse "fjas" og ingenting om hverdagen min. Snublet, kavet og generalisert meg gjennom en beretning om fattigdom.
KVARDAG
De siste dagene:
Ble invadert av noe virusgreier, helt ufarlig - fikk medisin og kom (imotsetning til mange fattige!) utav det med livet og alle lemmer i behold.
Tror at grunnen til at jeg akkurat skrev alt det der om fattigdom og slikt, er at når jeg gikk ned for å spise frokost ble jeg "forstyrret" av noen merkverdige hylelyder utenfor (er fortsatt "syk", så er hjemme fra skolen i dag også). Jeg kikket ut vinduet. Det pøseregnet og under en bil stod en søkkvåt, bitteliten valp under bilen vår og gråt av full hals. Jada, that's life? Vet det, vet det. Men det var ganske trist altså. Litt som en scene jeg husker fra en eller annen barnefilm. Kanskje Lady og Landstrykeren eller Oliver og Vennene Hans. Greit, greit, flaut. Toast med poteter inni er veldig godt. Spiste det til frokost. Altså, helt seriøst, det burde prøves!
Bilde: noen relativt fattige folk med et slumområde i bakgrunnen.
Den plankefirkanten holdt oppe av pinner er deres feller toalettfasilitet.
