ORIENTATION CAMP (DEL 1)

Vi var fra TIRSDAG - FREDAG

..at "The Woodlands School" in the middle of nowhere/anywhere

Forberedelsesorientering om indisk kultur.

Da var vi endelig av toget. Vi er nå på en skole, i byen jeg enda ikke kan navnet på.

Bussturen fra togstasjonen og hit var intet mindre enn fantastisk. Vi satt på en bitteliten skolebuss. Bagasjen vår tok opp halvparten av plassen. Minst. Og det var benkeseter, måtte sitte sidelengs. Tror ikke indiske skolebarn har spesielt lange bein. Bekmørkt, vidåpne vinduer, delvis intillklistret fett og tørt flagrende hår. Naturligvis kjørte bussen altfor fort igjennom mørket. Bussjåførenes daily kick. Utfordre skjebnen for å withstand et ensforming daily life. Omtrent ikke gatelys. Bollywood-musikk på en skralete radio. Første gangen jeg virkelig forstod hva de folk mener med "indias lukter". Kombinasjonen av mørket, musikk, klamhet og lukter gjorde denne bussturen til en absolutt enestående opplevelse. Satt sammenkrøket i mørket omringet av inntrykk og tiende mennesker. Ingen snakking, felles forståelse av at dette sjeldnet lange "øyeblikket" ikke måtte forstyrres. Skjønte der og da at det kom til å bli et sånt minne jeg om mange år ikke kommer til å huske om faktisk fant sted.. atmosfæren og følelsen var for meg, og jeg tror også for de andre utvekslingselevene, fiksjonspreget. Kommer sikkert til å huske det, men som noe jeg likegjerne kunne drømt, dagdrøm, lest eller sett på en film. Å ta bilder (for første gang siden jeg kom til India) tenkte jeg ikke på. Det hadde uansett vært uaktuelt.

Uansett, bussturen førte til en skole kalt Woodlands i en liten "by" nær Jalandar (som er en ganske stor by). En katolsk privatskole. De fleste privatskolene her er katolske, it seems. Den jeg skal gå på også "Sacred Heart Senior Secondary School". Vi ble vist til et "sovehallen", der tilsynelatende 15-20 jenter allerede lå og sov. Klokken var omtrent 02.30, så det var vel naturlig. Det var 4 ledige senger (veeeldig harde), vi sluknet instantly.

Vi ble ganske brutalt vekt 08.00 av Kamal, en av de kvinnelige YFU-lederne. "GET UP, SHOWER, BREAKFAST!". Ingen sløsing med tiden nei.

Etter å ha vært på en liten slags "Welcome to India"-seremoni, der vi fikk rødmaling i panna og en oransjblomsterkrants rundt halsen, spiste vi tidenes minst næringsrike frokost. Det lyseste brødet du kan tenke deg, med noe søtt sukkerbærgreier på. Det va for mye sukker og for lite bær til å kalles syltetøy. I tillegg drakk vi indisk chai til, som også er en del mer enn ganske søtt. Spiste dermed ikke særlig mye, og gikk rett til å sitte fra 10.00 til 13.30 i et klasserom med bare en liten 10 minutters pause og snakke, ha leker og slikt. Forberede oss på Indias kultur and such. FIkk ikke med meg noe særlig. Mye fordi jeg var trøtt, men også pga bråkete takvifter, og de fleste utvekslingseleven var tyske og snakket såppas middelmådig engelsk at jeg ikke skjønte noe av hva de sa. Skjønte bare (stort sett) hva de indiske YFU-lederne sa, men de fleste andre skjønte ikke hva inderne sa, siden de selv i utgangspunktet snakket dårlig engelsk, og inderne snakket med tung, tung aksent, veeeldig fort og til tider lavt. Bad combination. Oi, det der ble forvirrende; det var veldig store kommunikasjonsvansker, prøver jeg å si.

Til lunsj var det chawal (ris) og noen små bønnegreier med flate, pannekakelignende salte brødlefser. Det var igrunn godt, men var så sulten og trøtt at jeg ikke fikk i meg særlig mer enn en kvart porsjon. Uuh, trøtt.

Etter lunsj uhm onsdag eller, eh torsdag?.. tror det var onsdag, vi gikk uansett vi til datarommet. (Jeg skrev seriøst den setningen først på engelsk, uten å tenke over det). Det er policy her at man ikke har lov å kommunisere med hverandre på sitt eget språk, bare engelsk. Det gjelder også YFU-lederne, men de snakker Punjabi når de ikke vil vi skal forstå likevel. Og tyskerne, som utgjør 16/27 av oss, bryter regelen hele tiden.

I denne svimlende tilstanden av konstant program, og merkelige måltids og sove-tider er jeg ikke engang sikker på hvor mange dager jeg har vært her. Hum. Tiny, yellow frogs.

Jeg troor det er i overimorgen vi drar til vertsfamiliene våre. Er slett ikke sikker though. Jaja. Vel, etter vi hadde vært på the computer room, var det tid for Palm Reading. En "palm reader" kom til skolen vi sover på, kun for vår skyld. Vi satt alle i en salgs pavilgjong, kan minne om pavilgjongen i Ålesund sentrum. Rett vedsiden av en lekeplass og et bur med en emu-fugl inni. Nei, de er visst ikke utryddet. Det trodde jeg også. De er som små, rare, påfuglaktige hønestrutser som egentlig er ganske store. Omtrent på denne tida, som forresten var i 14.00-tida kom også sola fram, og da ble det brått 20 grader varmere. Første solglimt siden vi kom til India. Solen er blekere, varmere, mer svimlende enn hjemme. Whirlwind stairfree staircase death.

Palm readeren fortalte at jeg kom til å ha et superlykkelig ekteskap, og at jeg kommer til å tjene masse penger. Men, jeg kommer til å kaste bort alle pengene og avhenge av min ektemanns inntekt. Jeg kommer i følge palm readeren til å få to sønner og en datter, den første en sønn. Haha. Uhm, jeg skal visst leve til jeg er 90, cheers! Men har en "svak" hjertelinje, noe som gjør at jeg blir for lett påvirket av andres ulykke, pga noe jeg recently skal ha opplevd. Så veeldig konkret… Jaavel. Great. Etter de relativt gode nyhetene, var det enda mere programoppleggreieerrr. Halvveis uti denne lessonen ble jeg slått av en intenst trøttebølge. Hodet mitt bikket fram og tilbake, til slutt var det ikke sjans lenger. Så jeg gikk til sovehallen og la meg med med de koselige, skinnende innsektene.

Ble vekt av en av de indiske YFU-lederne som sa jeg måtte komme og spise middag, klokken var da 19.30. Spiste middag i halvtranse, det var ris med et eller annet denne gangen også. Blir visst endel "chawal" på meg framover virker det som. Etter middag så vi en tre timer lang bollywood-film. Den varte i tre timer, så det ble ganske seint. Og i morgen tidlig er det yoga klokken 06.00. Aahff.

Herlighet så mye jeg har skrevet nå, skal bli interessant å se hvor langt blogginnlegget blir, må nok dele det opp. Har også tatt intet mindre enn omtrent 300 bilder. Ha-ha.

Bilder: emu-fuglen, velkomst-seremonien, og en av de maange fargerike billene

DEL 5: TOGTUREN

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Vi rakk toget, og syns i begynnelsen det var skikkelig gøy. Etterhvert syns vi ikke det var såå gøy. Forsinkelseeer, monsoon. Oversvømte togskinner. Skrev litt på toget;

Vi er nå på vei til en eller annen by i Punjab, har spurt Dinanath et par-tre tusen gangen om navnet på byen, men får det virkelig ikke med meg. Der er det orientationweekend i tre dager, om jeg har forstått riktig, og så dra til vertsfamiliene etter det. Nåå fikk vi enda mer rare matgreier. Tror vi kom fram til at det var en slags suppe vi skulle dyppe brødpinner i. Uansett, denne togturen skulle igrunn ta 6 timer ifølge Vijay-fyren. I følge den karakteristiske engelskmannen skulle den bare ta 4 timer. Men ja, 4 timer har kommet og gått og vi er fortsatt på vei til mysterytown. I løpet av disse nesten 5 timene har vi stoppet opp 2-3 ganger, og den ene gangen stod i stilt i minst en time. Ingen informerer om noe da, så det er igrunn bare å.. vente. Dette ser ut til å ta sin tid. Tror de serverer oss mat konstant for at vi ikke skal kjede oss. Hmm. Håret mitt kjennes som det er laget av et merkelig svampemateriale. Igrunn alle ganske utslitte nå, men vi lever enda godt på excitednessen av å være i India. Det er plutselig blitt bekmørkt ute, så det er ikke lenger mye underholdning i å kikke ut vinduene.

Fooortsatt på toget. Begynner å bli meget spent på hvafor et sted vi faktisk skal til. Noen av de andre sier de har hørt det skal være ganske greit der. Hørte prat om vandrende hester og school recidense. Det er alt jeg vet. Hvem er der? Hva skal vi gjøre? Det er litt rart bare å sitte her, omringet av strangers jeg møtte i dag, på vei til et et eller annet sted. Føler meg vill og spontan. Haha, men det er jo ganske klart opplegg på det. Det er bare måten alt blir gjort på, tilfeldighetspreget oppkavet måte å komme seg til plasser på. Har snakket engelsk med alt og alle i ca 12 timer, omringet av alt som er anti-norsk, og tankegangen har allerede begynt å svirkomlere. Ok, ordene er ikke helt på plass nå. DUSJ. SENG. SILENCE. Det høres veldig bra ut akkurat nåå. Setemønsterene på offentlig transport er like fæle og nittitalls her som i Norge. Over og ut, nå er jeg lei av å skrive igjen. Wuæ, der rykket det skikkelig til i toget (som forresten tydeligvis har stoppet igjen). Nå skal jeg lete etter spøkelser. Hade.

Tokk-tokk-tokk. Har spist enda mer nå. Enda et måltid + is. Ja, faktisk. Man får gratis is servert på toget. Og "digestion-pills". Virket veldig safe altså, sånn liten grønn plastpose med bilde av en tegneseriegutt med en basketball. Så stod det masserart på hindi frampå, og bakpå med bitteliten skrift stod det at der var for fordøyelsen. Skummelt. Skummelt? Da spiser vi dem! Og det gjorde vi. De smakte gruelig. Fikk også en sånn rar yoghurtsak. Høylytt usjing.

Nå er klokka 21.45 her borte, og vi har vært på toget siden 16.30. Ingen kan svare på hvor lenge det er igjen. De har stikkontakt! På toget! Da går man iallefall ikke tom for strøm, og kan fortsette å i trøtteørska skrive om togturen. Inderne på toget er så rolige og stille. De bare sitter der og stirrer ut i lufta. Stort sett hele tiden. Bortsett fra når en telefon ringte bak oss med "Hotel Room Service" som ringetone: se for deg en seriouslooking fyr med turban og stresskoffert. … Hah, kom på noe annet morsomt. Når vi kom på toget fikk vi utdelt en indisk avis; Hinduista. På annonsesidene var der en stor annonse for høydeterapi. Det stod ingenting om hvordan de mente de kunne gjøre deg høyere, men du skulle bli minst 36 høyere. Nei, det stod ikke cm eller mm eller noe slikt, bare 36. Til slutt stod der "Not proven false". Humm.

<- og det var det siste jeg orket å skrive på toget. Ganske svimmel.

Bilder: Aidan & Ingvild på toget B/W, barn bor og leker langs togskinnene, og "Meals on wheels".

DEL 4: YFU-OFFICE & TOGSTASJONEN

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Vi havnet på YFU Indias kontor i New Delhi. Der fikk vi frokost. Så eksotisk som hoppeskive med egg, wuhu. Og ekte indisk chai. Det var likt "chai te latte" som de selger på lyspunktet, bare veeeldig melkete og meeeget søtt. Med sånn kakaohinne på! Etter frokost fikk vi en alvorsprat om den uakseptable utringningen vi tydeligvis hadde for vane å distribuere, fra en meget karakteristisk, indiaboende engelskmann som jobber på YFUkontorene der. Her var det bare å finne fram skjerf og dekke oss til. Klærne våre var såvidt utringede, ikke mer en helt normalt i vår oppfatning. Menmen..

På et rom der var det gjort klar madrasser og tepper til oss, så vi kunne få litt søvn før vi skulle reise videre til gud vet hvor. Da var klokka ca 09.00 og toget vårt skulle gå 16.30. Slet ganske lenge med å sovne, lå og funderte på hvordan det ville være å våkne. Var sikker på det kom til å bli sånn "woow, jeg er i India". Realization. Men nei, når jeg våknet var jeg bare utkvilt. Fikk ikke et sekunds "hvor er jeg"-følelse. Rart. Det får jeg som regel uansett hvor jeg er som ikke er hjemme i senga mi på åse. Til og med på Flisnes hos mamma om jeg ikke har vært der på en stund.. Føltes fortsatt som samme dagen. Vi hadde jo bare sovet vekk en bit av dagtiden..

Vi stod opp for å spise lunsj før vi skulle ta taxi til togstasjonen, og da arriverte omsider amerikanerne. Et søskenpar fra Californa. Aidan (jente) er bare 15 år, og storebroren hennes Kieran 18 (staver nok navna feil) De skal bo på helt forskjellige plasser i landet til og med. 15 år gammel, wow. Imponerende. Dette fortalte de over bønner og ris for lunch. Til alle der hjemme som sitter å venter på at jeg skal syte om maten; det var slett ikke ille. Det var forresten heller ikke vegetartikka-maten vi fikk på flyet. Og den, den var det mye mystisk i. Smashede greier.

Etter lunsj dro vi (altså; Ingvild, Lis, Aidan, Kieran, jeg og Dinanath) til togstasjonen. Vi tok to taxier, og kofferten min lå usikret på taket til den andre taxien som kjørte forann oss. Hadde taxien tatt en skarp sving eller bråstoppet hadde den nok flydd av taket og åpnet seg i lufta så alle tingene mine regnet nedover den kaotiske trafikken. Eller noe sånt. Men kofferten overlevde faktisk hele veien til togstasjonen. Der stod vi leeenge utenfor, omringet av koffertbæremenn. Dinanath diskuterte visst pris eller noe med dem, for de stod og diskuterte i sikkert 20 minutter, mens vi bare stod der og glodde. Plutselig hadde vi dårlig tid, koffertmennene slengte koffertene på hodet og føk av gårde inn på den mildsagt folkefylte togstasjonen. Måtte småløpe etter for ikke å miste dem. Klarte likevel å ta noen titalls, for det meste uklare bilder, ufrivillig svarthvitt.

Bilder: koffertmannen på vei inn på stasjonen (oransjkoffert jaa), en black&white dame, og Anneleis på the YFU-office.

Del 3: NEW DELHI

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Vi gikk av flyet, stod først i en laaaang kø for å vise pass og levere inn en rosa lapp vi ble bedt om å fylle ut på flyet. Det var nå morgen 12. Juli. Hvertfall i New Delhi. Og vi var jo i New Delhi, så da var det morgen da. Tror ikke klokken var 06.00 engang, men det var lyst og morgenpreget stemning på flyplassen. Det føltes fortsatt som den samme dagen though. Hadde jo vært våken hele natten (tror jeg). Etter å ha levert inn lappen, gikk vi til bagasjebåndet. Bagasjen vår lå vedsidenav båndet, så den fant vi med en gang. Vi fant et toalett for å skifte til de lekre YFU-tskjortene vi hadde fått i Oslo. Jeg gikk inn først, mens Ingvild passet på koffertene våre utafor. Det lå en dame og sov der inne, herlighet så jeg skvatt. Og toalettene var litt rare, basically et hull i bakken. Eeh. Vi gikk deretter til ankomsthallen. Inderne var høyere enn jeg trodde. Eller, det var flere høye og færre superlave enn jeg hadde forestilt meg.

Vi stod lenge og undret hvor YFU-representantene som liksom skulle hente oss ble av. Ingen dukket opp. Så vi stod der bare i tskjortene våre og følte oss ganske fortapt. Etter at enda en liten stund var gått, fant en belgisk jente som hadde tatt samme fly som oss, og som vi fort fant ut også reiste med YFU; Anneleis/Lis. Vi skulle akkurat til å sette oss ned, og da plutselig så jeg en ivrig småløpende, vinkende inder. Endelig.

Så kom det enda en inder. En sjarmerende liten fyr, Dinanath. Vi ventet i halvannen time på noen amerikanere som skulle dra la med oss til hvor enn vi skulle. De to indiske YFU-representantene var ikke lett å forstå, men vi fikk med oss såppas at vi skulle ta toget senere, til en by i Punjab, for orientering. Orientering? Uhh, åja. Trodde ikke det ble noe av jeg. Ikke helt informert, tydeligvis.

Amerikanerne så aldri ut til å dukke opp, og vi dro med Dinanath, mens den andre YFU-fyren, som jeg tror het Vijay, ble igjen for å vente på amerikanerne.

Vi ble plassert i en varebil som så ut som den hadde krympet i vask. Liten. Og rattet var på feil side! Varm, tykk luft. Skitten luft. Pollutionpollution. Det er sånn man staver pollution? Det må det være. Aarh, hvordan beskrive luften.. som om mange har pustet den før? Som om der er mer ferdigpustet enn upustet luft. Øhh.. Og eksos? Hverfall forurensning. Trafikken! Konstant fløyting (usedvanlig aggresive sjåfører?). Scootere stablet med mennesker og busser med mennesker hengende ut av alle åpninger. Flagrende klesplagg, flagrende spebarn.

Bilde: På andre siden holder hun en 3-4 åring med en arm. Tatt fra bilvinduet på vei til YFU-office. (Skulle egentlig legge ut et par bilder til, men siden det tar ca 3 1/2 år å laste opp ETT bilde, tror jeg dette holder)

DEL 2: FLYY Gardermoen - Helsinki - New Delhi

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Etter massemasse styr med å betale de ganske gruelig store overvektprisene på koffertene våre, boardet omsider Ingvild og jeg flyet til Helsinki. Der var et par finner, et par-tre indere og etparhundre japanere. Vi bekymret oss litt, det hadde vært litt dumt om vi endte opp i Japan. En hyggelig norsk-finsk, svenskkrimbok-lesende fyr jeg satt med på flyet oppklarte japanersituasjonen; det er visst veldig vanlig å fly via Finnland når man reiser mellom Europa og Asia, og det gikk visst et fly videre til Japan denne partikulere dagen. Dette startet (som det ofte i lignende tilfeller gjør) samtale; han fortalte at han skulle til besteforeldrene sine som bodde i en liten by utenfor Helsinki, at han studerte i Tromsø eller Trondheim eller Bergen eller noe, og at han ikke hadde vært i Finnland på kjempelenge, and so ooon. Etter at jeg hadde hadde besvart spørsmålet "Hva skal du i Finnland da?", måtte vi bare fortsette å prate. Hadde vi slutta da, hadde det fort blitt halvpinlig stillhet. Fikk aldri med meg hva han het, og kommer aldri til å se ham igjen. Håper han ikke døde i en bilulykke på vei fra flyplassen. Kanskje han bare måtte amputere en arm. Uff, either way hadde nok de finske besteforeldrene hans blitt veldig lei seg. Det jeg prøver å si er at flyturen gikk fort unna ettersom jeg hadde noen å småprate med. Og det var BRA, død eller levende. Flyturen gikk kanskje fort, meen flyet hadde letter en halvtime forseint, så når vi landet i Helsinki fant vi ut at vi hadde veldig dårlig tid. Egentlig VEEELDIG dårlig tid. Ettersom vi egentlig skulle landet en halvtime før og da gått rett til neste gate. Den norsk-finske fyren viste oss på et kart over flyplassen hvor gaten vi skulle til låg; i den motsatte enden fra den gaten vi gikk av. Fantastisk. Dette endte med at vi bokstaveligtalt løp gjennom hele flyplassen og så vidt rakk flyet. Puh.

Imotsetning til den forrige flyturen, tok denne myee lenger tid. Klarte ikke å fokusere på å lese. Musikk var ikke interessant. Flyet var veldig fint da. Eller ja, det var nytt og stoort. To seter med vinduene på ene siden - mellomrom - tre seter på midten - mellomrom - to seter med vinduene på andre siden. Øhm, satser på det der var forståelig. Det var en sånn skjerm bakpå alle seteryggene man kunne se film på, se hvor flyet var på et kart, spille kabal og litt forskjellig sånt. Så, jeg tvang meg selv til å se noe jeg tror var en bollywood film, der mye av konverseringen var på hindi, og teksten var utenfor skjermen. "The Namesake".

Etter filmen var jeg virkelig hvileløs. Det var spesielt 1 time som var helt sinnsykt lang. Satt bare å så på den lille skjermen. Så på at flyet sneilet seg lenger, lenger og lenger vekk fra Norge. Hadde flydd omtrent 3/4. New Delhi kom nærmere, nærmere ooog… så var vi der.

Bilder: bilettene, det store flyet og skjermen når vi neesten var framme

Eneste passende overskrift that comes to mind; ANKOMST

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Del 1: Fly fra Vigra til Gardermoen

Det første flyet fra Vigra til Gardermoen tok jeg med Nina. Eller Nima, som min lille søster eeegentlig burde hete. Hun skulle besøke Rebecca i Oslo, som akkurat har flyttet dit. Flyturen gikk som den skulle. Bortsett fra at det et var et barn på flyet som skrek noe iherdig. Skrikene hørtes ut som om det i virkeligheten var en forhekset mann fanget i en barnekropp med et veeeldig viktig budskap han nå pga manglende taleevne ikke kunne formidle. Han var det ene mennesket i hele verden som bar på den største, viktigste hemmeligheten i hele verden, dermed også menneskehetens eneste håp - og nå hadde en kjempeslem heks, om ikke djevelen selv tryllet ham om til et spedbarn! Det kan også ha vært kabintrykket, eller hva man kaller det.. som gjorde at mannen fanget i babykroppen bare fikk veldig, veldig vondt i ørene, og at han slett ikke bar på noen verdensrelevant hemmeligheter i det hele tatt. Uansett, de høye frekvensene (øøh, frekvensene? Mener: høye toner) dette barnet presterte å nå iløpet av sin 45 minutter lange fly-operaforestilling, var fantasivekkende/bekymringsverdig hjerteskjærende. Vi landet hvertfall i Oslo, all was well.

Etter å ha ventet en tjueminutter eller så på at koffertene våre skulle dukke opp på rullebåndet, begynte vi å lure på om de i det hele tatt hadde tatt dem med seg på flyet. Å vente på at de treige flyplass-ansatte (jepp, vi valgte å skylde på dem) skulle kasta koffertene våre på båndet, stjal verdifull henge-på-flyplassen-og-spise-lunsj tid fra tidsskjema vårt. Men stå der måtte vi, siden vi tenkte at koffertene kanskje var greie å ha. Vi forestilte oss mange morsomme scenarioer in which de flyansatte havnet i de rareste ulykker/forsinkelser, som kunne være årsaken til at koffertene våre aldri dukket opp. Skal ikke gå i detaljer..

Koffertene kom til slutt, og vi skyndte oss av gårde. Våre 2 timer var nå redusert til knappe 40 minutter. Ca. 27 minutter igjen når vi endelig kom oss til ankomsthallen. Nåå var første oppdrag å finne ut hvor "meetingpoint" var. Vi fant ut at der fantes to, og antok at det sikkert var det som er lokalisert i avgangshallen jeg skulle møte YFU-representanten og Ingvild (den andre jenta som skal til India). Vi tok en relativt laaang rulletrapp opp dit, snakka med YFU-dama og føyk av gårde for å spise lunsj. Jeg satte fra meg kofferten med YFU-dama, men det kunne jo ikke Nina gjøre. Ha-ha-ha; der var ingen rulletrapp NED igjen. Etter å ha makket seg ned 2/3 fikk hun heldigvis hjelp av en trivelig, ung mann… Vi spiste lunsj i hui og hast, før jeg igjen satte kursen mot avgangshallen. På vei opp den egentlig ikke så lange rulletrappa, innså jeg at nåå, nå var jeg heeelt alene i verden. Selvfølgelig ikke. Men, det føltes sånn.

Bilde: Nina får hjelp av den hyggelige unge mannen.

Den siste dagen

Nå har jeg endelig fått internett :D

Skriver bare kort om denne dagen.

Jeg og pappa dro på fotballkamp, Molde - Ålesund. Mamma, Celine, Marius og Nina var der også, men de satt langt, langt borte fra oss, fortapt i havet av de 10 000 menneskene på stadion. Ja, Mamma var faktisk på fotballkamp, det er ganske utrolig. De hadde fått billetene av noen ferierende naboer.

Det var fint vær, behagelig temperatur og det ble 0-0, fair enough. Litt kjedelig da. Ingen mål i det hele tatt. "En føler seg nesten litt snytt", sa Pappa. Forstår hva han mener. Kjeedelig. Er nesten bedre å tape. Om det så er mot Molde.

Vi dro deretter til byen (Mamma, Pappa, Nina, jeg og Marita), og spiste på Taj Mahal, den nye Indiske restauranten i gågata. Det viste seg at den ikke var så veldig indisk da. De som jobbet der var stort sett enten fra Afghanistan eller Haramsøya. Uhh. Så gikk vi på lyspunktet, etter mye om og men.. Etter å ha tømt fatene eller glassene eller hva det måtte være, prata vi til vi også hadde tømt oss for samtaleremner, og dro hjem på Åse. Alle sammen. Det vil si egentlig bare vi som bor der + Mamma og Marita. Etter en stund måtte de dra hjem. Hade Marita. Vi gråt faktisk ikke så veldig mye.

Bilder: Pappa på vei til kamp & Meg på kamp.

Chandrama!

Overskriften betyr måne, på hindi. Eller så er det fisk i flertall. Hindi-skills ja.

Fortsatt ikke pakket sokker, så det blir sikkert ikke noe av akkurat det, nei.

Nå er det litt trist her egentlig. Har bodd på dette rommet i 16 år, blir litt rart å sove i senga for siste gang på ganske så lenge. Har tilbringt aftenen på Tandoori restauranten Taj Mahal med Nina, Marita, mamma og pappa. Pappa var skikkelig gira på å fortelle alle som jobba der at jeg skulle til India. Men enten så var det fra Jugoslavia eller Afghanistan, eller så var de fra Haramsøya. Han ble litt skuffa. Farmor ringte og sa at søstra hennes hadde lest bloggen min. Altså, de er liiitt eldre enn jeg hadde forventet kom til å vite hva en blogg er. Men det var imponerende, bare synd at det forrige innlegget var litt tøysete. Men skal slutte å bry meg om blogg-innlegg er tøysete. Gjør jeg det blir det nok en meget øde blogg.

I morgen tidlig drar jeg, det blir sikkert kult. Oransj koffert. Firkantet appelsin. Koffert-katt. Hade, Snurre. Du bør være i live når jeg kommer tilbake - ellers skaffer jeg en ny katt.

24t

Da var det bare 24 timer igjen til avreise. Har kameralader. Og kamera. Minnekort? Ja, minnekort også.

Nå er det visst alvor. Nesten så jeg innser jeg skal reise. Jeg må ha med katten. Jeg MÅ ha med katten. Katten må være med! Det går ikke an å dra uten Snurre. Canvas - Imogen Heap. Det gjenstår en liten siste innsats av rydding og pakking her, men den utsettes. What's the hurry? Ehehe. Have you got it in you? Woooh.. Imogen Heap jaa..

"Har du huska *insert en tilfeldig ting en trenger i hverdagen*!?"x339248097. Har du henta flatetanga di som ligger på akademiet/kulturhuset? Shh, nei. Må du gå et helt år uten å flate håret? Ja. Javel. Haha!

JAAAA, ellers tror jeg alt er på plass nå. Hvor er passet mitt? I Oslo. Der skal det være. Har visst glemt å pakke sokker. Trenger man sokker i India? Selvfølgelig ikke. Trenger ikke sko heller. Ikke føtter heller. Flyyy!

Do it for England! Do it for love!

Tomme lerret på gulvet. Fikk lyst å bade på geileberga. Går og bader! Eller rydder.

STOP. Tiiime.

Mygghatt

Da har jeg omsider begynt å pakke. Rommet mitt begynner å se veldig stripped ut, og en kan faktisk se mesteparten av gulvteppet - til og med hjørnene. Foreløpig har jeg 12 hauger med klær jeg ikke skal ha med meg, og 4 små hauger jeg skal ha med. Nina hadde fått det for seg at hun skulle fråtse i de tolv haugene når jeg er borte, haha. Da er det sikkert veldig god orden og mye igjen av dem når jeg kommer tilbake. Vi bytta en tskjorte mot et par øredåber da, så da får jeg ta med meg øredåbene hennes som jeg igrunn hadde glemt var hennes, til India.

Jeg kjemper virkelig med dette blogginnlegget for å være ærlig. Først lagde jeg det, la inn bilder og alt. Så sletta jeg det. For bildene var ikke av tilfredsstillende størrelse, for å si det sånn. Kom nettopp fram til at det kanskje er likegreit å bare legge alle bildene nederst i innleggene, siden det var vanskeligere enn en skulle tro å legge dem inn i mellom avsnittene. Lurer på om det er blogspot eller meg som tuller. Sikkert jeg, så får vel bare være tålmodig.

Det positive med denne treigheten i skriving (begynte vel igrunn for 12 timer siden med dette her), er at siden begynnelsen av innlegget har jeg kjøpt koffert, myggnetting til seng og sånn lekker mygghatt jeg synes å huske de bruker i Brødrene Dahl-filmene.

En skulle nesten tro jeg hadde blitt tryllet inn i en sånn parallel verden som den i Harry Potter-filmene. Når jeg lette etter myggnetting og gaver til vertsfamilien var det plutselig souvenirsjapper og friluftsbutikker OVERALT.

Ja, jeg har altså kjøpt koffert. En svær, oransj en. Har lagt ting i den også, faaktisk. Så da er vel pakkingen egentlig sånn helt ordentlig igang!

Har forresten en gul, gammeldags, liten TV som ikke funker.

Jeg fant den på gata, og den funket ikke da, og funker ikke nå.

Hvis noen har lyst på den.. du skal faktisk få den helt gratis.

Den er kjempefin, men litt vel stor å ta med seg til India.

Nå står den på benken utafor døra vår, bare å komme og hente den.

Kjøpte også ei bok når jeg var i byen i går; Balansekunst, av Rohinton Mistry.

Den skal visst være kjempekjempebra ifølge uuh.. noen mennesker jeg møtte i familieselskap på mandag. Har visst ikke helt oversikt over slekta vår. Uansett, de hadde lest både Shantaram og denne (som begge er "India-bøker", men syntes at denne var bedre. Hmm, da må jeg nesten lese den.

HVORFOR BLIR DET SÅNN

TEIT LINJEAVSTAND?!

Under er bilder av mygghatten & pakkingen. Uff.

Welcome to the past

Jeg kom akkurat opp igjen fra å ha vært hos farmor og farfar. Som vanlig satt jeg og og farmor på stua, prata og spiste en eller annen sjokolade. Hun satt i standardsofaen sin og jeg i den tvers ovenfor. Vi prata om at jeg skulle til India, og som hun alltid gjør uansett hva vi prater om, fikk hun meg til å føle meg utfordret i samtalen. Jeg ble engasjert, oppglødet og babla omtrent 4,5 ganger fortere enn normalt. Mistenker at jeg ubevisst alltid oppsøker "farmors stue" når jeg trenger noen som istedetfor å nikke og si "aah, ja; jeg skjønner akkurat hva du mener" heller helt ærlig sier "Jeg skjønner egentlig ikke hva i huleste det er som gjør dette så viktig for deg". Hun stiller spørsmål vanskelig, uortodokse og konkrete spørsmål. Jeg får følelsen av at hun virkelig bryr seg og interesserer seg for det som i hennes øyne tydeligvis er en uvanlig, merkelig tankeretning. Jeg strever med å svare, for hun blir ikke fornøyd før hun har oppnådd en certain grad av forståelse for det jeg som oftest med iherdige håndbevegelser og røde kinn prøver å formulere. Itillegg hører hun tålmodig på at jeg stotrer, snubler og kaver med ord og setninger, helt til jeg finner den riktige måten å fortelle det på. Det er så flott, for imotsetning til i samtaler med de fleste andre, slapper jeg helt av og bryr meg ikke om ting kommer ut feil, om jeg sier noe som på barnslig vis får meg til å føle at jeg virker dum og "anti-reflektert". Ingen filter; tanke - ord. Farmor er en eksellent lytter og spørsmålsstiller, og det vet jeg fordi jeg alltid forlater stuen, går opp igjennom hagen og hjem myye lettere til bens enn jeg gikk ned.

Leser for tiden "Saras nøkkel" av Tatiana De Rosnay, som handler om jødeoppsamlingen på Vel D'hiv i Paris 16. Juli 1942. I min mening spennende, men ganske "dårlig" skrevet. Den inspirerer meg til å lære mer om hendelsen, kinda. Den handler om Sara, som er en av de mange tusen barna som først ble arrestert sammen med foreldrene sine, og deretter skilt fra dem, for så å bli sendt til Auscwhitz. Men enda mer vekket den nysgjerrigheten min om mine egne besteforeldres fortid. Men ja, det viser seg at besteforeldre, hvertfall mine, stortsett holder seg strengt til å snakke om nåtiden og bare forteller om fortiden i enkle trekk.

Eller joo, farfar forteller igrunn masse fra fortiden. Som i dag på vei hjem fra familieselskap på Skøye, da han fortalte om en sommer i Tyskland (tror det var der, han er litt uklar på slike detaljer i sine beretninger) da han og klassekameratene hver dag låg langs en elv i 35 grader og leste til eksamen, med et håndkle rundt skuldrene så det ikke skulle dryppe svette på arbeidet.

Skulle ønske de var litt mer sladrete, om det makes any sense. Haha, jeg er litt usikker på hva jeg mener med dette.. Jeg antar det hele handler om en slags snikende følelse jeg synes å ense, lurer på hvilke ting jeg kommer til å fortelle mine barnebarn om noen decades. Tenk om India-året blir en sånn glemt detalj, som suges inn i framtidens enorme gap!

Satser på de i det minste får lest denne blogg-greia her, så får de i det minste med seg at jeg var der, hvis de skulle komme til å bry seg om mitt relativt overståtte liv. Mistenker at jeg blir en bablete bestemor. Jeg gleder meg til å høre dem le av hvor gammeldags jeg er, se dem nøle med å spør om penger. Og, forhåpentligvis høre dem stotre, snuble og åpent fortelle om ønsker, lidenskaper og naive tanker uten å være redd for noen som helst fordømmelse. Å gi dem den verdifulle tryggheten et lyttende bestemorsøre kan gi.

For en dag, idag er jeg visst så at peace med verden at jeg nesten ikke har noe imot sneiler engang. Og det var MANGE, gigantiske, sneilende sneiler gatelangs mellom her og Statoil. Tok en spasertur og "henta" Malin på jobb midt i dette blogg-innlegget.

Nå er jeg forholdsvis trøtt og usikker på hvor stor grad av tull og tøys dette innlegget inneholder, men "d får bare våge sej" som farmor pleier å si.

Vertsfamilien

Fikk se bilder av vertsfamilien i går, har veldig lyst å poste dem, men tror igrunn ikke jeg tørr det. I dag er det en uke igjen, kanskje ikke et sjakktrekk å risikere å fornærme noen heelt enda. Legger de ut ved en senere anledning; om jeg får Jagbirs tillatelse.

Familien består av far Harmeet, mor Jagbir, og to barn, Jashan og Ripudaman.

Jashan er en 12 år gammel jente og Ripudaman en 9 år gammel gutt, fyi. (tenkte kanskje det ikke var så lett å skjønne hva som er mannsnavn og kvinnenavn)

De såg uansett ganske så snille ut. Greit, de såg kjempekoselige ut! Tviler på de er superkonservative, for de bruker visst som regel bare tradisjonelle klær når de pynter seg, pluss at Harmeet og Rapudaman alltid bruker sånne turbanlignende hodeplagg.

Utifra bildene ser de ut til å være en helt normal familie, men det er de jo ikke. Det er ikke alle "småbarnsforeldre" som frivillig hadde tatt inn en bortskjemt, norsk tennåring. Gleder meg enda mer til å bli kjent med dem nå som jeg har sett at de faktisk eksisterer i kjøtt og blod - ikke bare iform av en email-adresse eller et formelt skriv.

På tide å begynne pakkingen snart!