Jeg skal gifte meg..

en vakker dag. muligens. om dette funker!

I dag har jeg hverken spist eller drukket noe/fastet, i håp om at Gud skal velsigne meg med en god ektemann og dermed et vellykket ekteskap. Så nå føler jeg meg ganske trygg! Dette burde norske kvinner også begynne med, umiddelbart. Det er jo åpenbart grunnen til alle skillsmissene i Norge.

-> KARWACHAUTH er en 1-dags hindu-festival. I år falt den på 26. Oktober, siden det er 4-dager-etter- fullmåne-dag. En dag hvert år faster kvinner i Nord-India for ektemennene sine. Fra soloppgang til solnedgang hverken drikker eller spiser man noe - bortsett fra te klokken 16. Før man drikker sin megett etterlengtede te klokka 16, drar man til en et tempel for å høre en eller annen slags historie bli fortalt. Når solen går ned og man kan se månen, tilber man månen og gir den vann. Altså, man leser noen bønner og holder en spesielt for annledningen innkjøpt krukke med vann opp mot månen. 

I går kveld dro vi til Ghumar Mandi (vårt faste marked!) og fikk mehendi påført på vår venstre hånd. Langs hele markedsgaten satt det folk til høgre og venstre og påførte. Man betaler fra 20-100 kr, depending on hvor mye man vil ha, også gjør de det på 10-30 minutter. Da kan man ikke ta på noe på et par timer så hennaen får tørke. Man kan heller ikke få vann på hånda man har mehendi på resten av dagen eller dagen etter, fordi fargen synker inn og blir mørkere leeenge etter. Tror det kommer til å forbli på hånda mi ganske lenge og gradvis forsvinne.. 

Tross mye strev, er det faktisk ganske lekkert;

Bilder: Hennatatovering/Mehendi

Stod opp gryytidlig og spiste et varmt måltid klokka 05, før sola stod opp. Prøvde å drikke masse vann også, men det var bare ikke veldig lett på den tida av døgnet. Gikk og la meg igjen, og prøvde å sove lenge for å ikke være våken og tenke på mat. 

Var ganske sulten mellom 13.00-17.00, men det gikk igrunn over når vi endelig drakk te ca. 18.00. Før det pyntet vi oss med bangles (armebånd som klirrerrr) og fine antrekk og 'scootret' til Hathi complex, der vertsfamilien min bodde før. Istedetfor å dra til et tempel og høre historie fra en Panditji der, møttes vi en 10-12 gifte kvinner + meg og utførte den seremonielle historieopplesningen der. Etterpå puttet vi alles "offer-mat" i en pose og en av damene dro til tempelet for å gi maten.Eneste jeg skjønte av historien var noe med 7 brødre og 1 søster, noe med Karwa Chauth og noe med månen og ulykke. Hmm. 

Bilde: Jaggu og kvinner fra Hathi-complexnår vi var å hørte på historien, det kallas "Katha".

Vi hadde tenkt oss til et kjøpesenter å glo på pyntede damer, men Jaggu skada lilletåa si på scooteren. Farlig å kjøre scooter uten hjelm! Såå, vi ble bare hjemme og venta på at månen skulle vise seg.

Litt før 21.00 kom månen endelig opp! Vi gikk ut på terrassen i bekmørke og såg gjennom en slags gjennomsiktig fat-sak (eeh, se bilde) for å "se vår ektemann" gjennom den. Ikke spør meg om hvorfor, det er visst ingen som vet eller bryr seg om å vite. Gaaammel tradisjon.. Jaggu såg selvfølgelig på Harmeet, og jeg såg på månen. Høhø. Såå ga vi vann til månen (helte det på bakken…) og drakk litt selv. Vi avsluttet dermed fasten; spiste vi kokosnøtt og noen indiske søtsaker der vi stod. Såå, spiste vi middag. Om dette ikke sikrer meg en fantastisk ektemann så kommer jeg hvertfall til å sette mye mer pris på mat de neste dagene. 

Bilder: 

- krukkene med vann til månen og fasteavsluttningsmaten vår

- jeg ser på månen/min framtidige mann

- middag (på vårt nye, meget verdsatte spisebord)

 

Nærmere himmelen.

Brrr. Kom akkurat hjem fra en iiiiiiskald klassetur til Himalaya. Mer eksakt: Dalhousie, som er en by i staten Himachal Pradesh - høyt oppi Himalayafjellene (jaa, vet det er vanskelig.. himacha-cha-cha-cha-cha-chaaal prraaraahRAAahdææsh. Funkeeyy, sånn lærer jeg mange av de relativt vanskelige ordene jeg blir utsatt for her borte). Klimaet minnet VELDIG om Norge. Og der var masse "sjokk-apekatter".. altså, de så slik ut:

Onsdag den 20. Oktober startet vi reisen. Jeg og 92 andre elever fra "+2" (dvs; 2. VGS) ble naturligvis plassert på separate jente og gutte-busser. Rektoren vår som forøvrig er en gammel nonne, oog en annen gammel nonne som også jobber på skolen vår, satte seg i guttenes buss. Uskikkelig!

Bagasjen ble kastet på taket, og vi føyk av gårde. Skriver ikke føyk fordi det liksom er et uttrykk liksom, men fordi i India bokstaveligtalt "fyker" det meste. Spesielt framkomstmidler. Ikke lenge etter bussen hadde rundet det første hjørnet satte sjåføren på musikk på fullt volum x 10 000. Indere klarer ikke å høre bollywood-sanger uten å miste alle hemninger, så resten av bussturen gikk ut på å danse og skrikesynge i midtgangen. GUL OG BLÅ, sier jeg bare. Et mirakel at vi stort sett holdt oss på bena.

Bilde: bussdans

Bussturen skulle ta 7 timer, men fordi noen hadde parkert en gigantisk, glitrende lastebil på tvers av en eller annen vei, endte vi opp i en gigantisk trafikkkork og brukte 3 1/2 mer. Vi ankom iskalde Dalhousie 23:30, og sjekket inn på hotellet (som fyi (fyi = for your information, fyi mamma) IKKE hadde varmevann ELLER dopapir) .. sov i en ekte, varm DYNE på en MYK madrass. Prøv å sov 3 måneder på en benk med et laken over deg, så vil du forstå hvor ekstatisk jeg var.

Torsdag morgen var fantastisk. Kjølig + sol. Vår-i-Norge følelse.

I 10tiden stappet vi 10 mennesker i hver taxi, og FØYK nok en gang av gårde. Oppoppopp og lenger opp i himalaya. Trange veier, stuuuup på ene siden, bratt vegg på andre siden. Som alle andre indere kjørte også disse taxi-sjåførene minst 100 km/t fortere enn fornuftig. Men alle andre gledelig gjennopptok gårsdagens skriking hindisanger, klamret jeg meg godt fast i et håndtak og prøvde å ikke vise hvor skrekkslagen jeg var. Myye skumlere enn den også gaaanske skumle by-trafikken.

Høythøyt oppe ankom vi et slags stort piknikområde. Før jeg i det hele tatt rakk å komme til hektene etter kjøreturen dro Ashima, Anmol, Sagar og Sambhav (jeg har venner, yey me!) meg med for å leie noen hester og ri en tur. Norgefølelsen ble enda sterkere. Vi red mellom busker og trær på en sti av stein og gress, pustet inn kald luft og hørte fugler kvitre (ok, husker ikke om det faktisk var fugler der, men scenarioet var ytterst fuglekvitteraktig). Vi leverte hestene og gikk laangt unna Sagar og Sambhav (siden de er gutter, og vi til og med på denne turen ikke hadde lov å omgås dem) i retning noen gigantiske plastballer på toppen av en slakk bakke. Siden dette er India og ikke Norge, måtte det selvfølgelig være en merkelig, semitrygg aktivitet tilgjengelig. Denne gikk ut på at to individer skulle skvise seg inn i en svææær badeball, bli festet med BORRELÅS på innsiden og så rulle ned bakken (som var full av buffaloer med store horn, om noen lurte). Høres trygt og fornuftig ut? Ehm.. bare en måte å finne det ut på!

.. før vi dro tilbake til hotellet tok vi natuurligvis et minnebilde med Sister Principle og den andre nonna. Vi måtte forstyrre dem midt i potetgullshoppingen

Bilde: fra venstre: meg, Sister Principle, Ashima, Sister #2.

Etter lunsj og middags/lunsj-lur på hotellet GIKK vi tre kilometer rett opp til markedet. Dalhousie var egentlig ikke en by, det var en stor oppoverbakke. Eller egentlig en slightly skrå fjellvegg med hus klistret fast og veier uthogget.

Det var egentlig litt kjedelig, siden alt var dyrere enn det burde og de ikke solgte noe annet enn det du finner på markedene i Ludhiana. Den kaotiske atmosfæren på markedet selvfølgelig utnyttet til det fulleste til å snike seg unna og snakke med gutter. Hoho.

Fant faktisk ut at veldig mange har kjærester her, som foreldrene ikke vet om. Dermed har jentene alltid to mobiltelefoner så foreldrene ikke oppdager dristighetene deres. Jeg fikk med andre ord ikke mye plass til å lade min stakkars, enslige mobiltelefon..

Bilde: Ashima & Sambhav på markedet

.. Plutselig var det bekmørkt, og begynte og tordne og noe lyne inn i granskauen. Altså, vi var faktisk inne i granskauen. Så begynte det å HAGLE. HAGLEEE! Men så begynte det å regne, og så fortsatte det å regne (se bildet ovenfor). Deretter fortsatte det å regne. PØSEREGNE. Til slutt måtte vi gå tilbake til hotellet i bekmørke (ingen strøm) og høljeregn. Med istapper hengende fra øreflippene stupte jeg inn i den høyt elskede dyna på hotellrommet og var klar for å ta kvelden, selv om klokka bare var sju. Men neida, det var bare å tine og gjøre seg klar for "DANSEPARTY!".

Juhuu

Etter å ha sminket omtrent sytten par indiske øyne + mine egne, gikk jeg, Ashima, Anmol og Tanjot (jentene jeg delte rom med) spente til konferanserommet (partyy!). Selvfølgelig var dansegulvet delt i to for å unngå nærkontakt med det motsatte kjønn. Alle lærerene og nonnene satt på stoler langs veggen, rommet var fullt belyst og tok all oppmerksomhet fra en liten sjenert diskolampe som snurret i taket.

ØØØØØH, HJELP!.. Evakuerte fort til en stol i et skyggebelagt hjørne gjorde meg så usynlig som mulig.. jeg er jo bare en gigantisk, kritthvit utlendig med knallrødt ansikt, ikke så lett å legge merke til. Alle de andre så også ubekvemme ut og sto klistret intill veggene og så ned i bakken. Men når lysene ble slightly dempet og musikken kom på, bokstaveligtalt styrtet alle ut på dansegulvet. Siden det i India ikke finnes noe som heter "Hehe, neitakk, jeg sitter fint her jeg", fant jeg meg fort rådvill og forvirret midt i mengden. De danset selvfølgelig banghra.. på en måte diskoinspirert indisk dans. Hva annet kunne jeg gjøre enn å prøve å imitere dem? Flaut flaut FLAAAUT.

.. tro det eller ei, men etterhvert klarte jeg faktisk til en brukbar grad å "kaste meg på bølgen". Vet ikke hvor smart det så ut da men.. Alle hadde det så genuint gøy at ingen brydde seg, ikke engang når lærerne så diskret som mulig skrudde på lysene igjen. Det var faktisk umulig for meg å lide midt i en slik munterhet. Lærerne begynte også å danse, og til slutt også nonnene! Det må ha sett passe rart ut ovenfra. Etter å ha drøyet dansen heeelt til halv elleve, spiste vi middag og sovnet ganske umiddelbart etter det.

Fredag morgen var været like ille som kvelden før, men vi måtte alikevel gå opp alle bakkene en gang til for å besøke en kirke. Kirka var stengt, og jeg hadde ikke flere tørre sko. Great. Heldigvis er ikke sko så dyrt her (hehe, har vel omtrent 12 skopar nå). Bussturen hjem var en replica av den første (se bilde på toppen av innlegget).

Nå er jeg trygt tilbake i Ludhiana; utslitt, forkjøla og lykkelig.

Hello Goodbye Jaipur

Tirsdag 12. Oktober til Lørdag 16. Oktober var jeg i Jaipur med Sukhbir - min mors bror. Eller "Mamaji", som man kaller sin mors bror her. Er ikke barebare nei. Ikke bare "Onkel Petter" eller "Tante Unni" liksom.

Jaipur er hovedstaden i staten Rajasthan. Byen kalles også "The Pink City", selvom jeg fort fant ut at alle husene der ikke var rosa, men oransje. Det var forøvrig mange kameler der, og ganske mange elefanter as well. Når vi ikke var rundt på forskjellige YFU-oppdrag, dro vi og så på forskjellige pallas, templer og fort. Det var til en viss grad interessant, mye var det samme. Det var uansett gøy å reise rundt på rickshaw og se på mennesker og dyr da.

Bilde: en snake charmer. Jaipur er også veldig berømt for dem. EKTE KOBRAER, IIK!

Oppdaget at jeg nå ikke bare får rare blikk fra indere, men også fra turistene. Språkferdighetene mine og min delvis indiske bekledning har nok skylden for det. Møtte maaasse turister, og snek meg ofte intill grupper av turister for å overhøre hvilket språk de snakket. Fant ingen nordmenn, bare masse tyskere. MANGE.

Bilde: meg på Amir Fort. Iført Rajasthani Lengha Choli, bangals and bindi.

.. Før jeg dro til Jaipur trodde jeg det var mange mygg i Punjab. Tok veldig feil. Satt på verandaen noen timer første kvelden og oppdaget dagen etter at jeg var fullt av et stort, rødt klumpete utslett oppover armene, på bena og på området rundt høyre hofte. Skjønte etterhvert at det ikke var utslett, men fult av myggstikk oooveralt. Får frysninger av å tenke på det.

Gatebarna og tiggerne i Jaipur var noe for seg selv. Noen utfører akrobatiske kunster og ofrer en dem et eneste blikk klorer de seg fast og forlanger med iskalde øyne penger. Noen sleper forsiktig kroppen sin bort til benken vi sitter på, viser sårene de har etter å ha slept de misfostrede kroppene sine bortover asfalten hele livet og stikker ut en sjelvende hånd med våte, rødsprengte øyne.

I LOVE MY TABLE

Da var skolen i gang igjen, men med noen få endringer. Istedet for 07:25 begynner vi nå 08.00. Oh thank you lord. Istedetfor å høre morgenbønnene over høytalerne på klasserommene, er det "Morning Assembly" hver morgen på den store marka foran skolescena. Etter mye hyling og skriking over høytalere "STRAAAIGHT LIIINE, ACCORDING TO YOUR HEIGHT", er det felles bønneopplesning, synging av nasjonalsangen og skolesangen (trodde seriøst noen hadde byttet ut bakgrunnsmusikk-CD'n til skolesangen med noe amatør bollywood-crap, til alle begynte å synge. Ubeskrivelig latterlig). Såå er det morning exercises! Veldig interessant. Føler at jeg er i militæret. Den ene øvelsen går ut på å flakse som en fugl, på meget militært og disiplinert vis. Det kommer visst en biskop til skolen vår snart, så vi må øve ekstra mye disse dager. Dvs at mesteparten av engelsktimen forsvinner, og det er eneste faget jeg klarer å henge med på.

Nå burde jeg egentlig ha lagt meg, siden klokka er 23:26. Men hvem bryr seg, jeg er sleem og er oppe lenge på en skoledag. Det er ikke ofte altså.

I morgen prøver jeg meg på indisk dans i Sangitas Studiooo, og på tirsdag drar jeg till Jaipur med min onkel Sukhbir! Det skal visst være et faantastisk sted. Gleder meg, bare syyynd jeg går glipp av skolen. Hehee. Dagen etter jeg kommer hjem er det bryllup til datteren til svigerbroren til søsteren av en tidligere kollega av Jaggu. Dit skal tilfeldigvis Kieran også (min amerikanske venn som bor i Chandigarh), yuhuu. Og tre dager etter deeet drar jeg på klassetur til the himalayas!

.. i går fikk vi eeendelig vårt nye spisebord og stoler! Bestilte det visst en måned før jeg kom og de skulle levere det senest 13 August. Hver gang Jaggu går forbi bordet sier hun "I looove my table".

Elefanter bruker sminke. Update: Jalandhar/Patiala.

En mann på alle fire, me spaghettiføtter og strake armer, "går" rundt i trafikken. Kameraet synker ned i fanget. "Han får nok aldri sin egen sminkede elefant". Drømmer hans drøm, sminket elefant og sukker med te. En fot viser ham bestemt veien til grøfta, men ingen kan se en ikke-eksisterende tåre gjennom det tykke sløret menn på to ben har kastet over landskapet. En skarp plastikkbit i armen, ut av armen. Tut-tut-tut.

Ehm, ja.. føler tydeligvis at jeg har en veldig stor blogge-oppgave foran meg, ettersom jeg har opplevd mye de siste to ukene. Prøvde å oppsummere, men det var ikke så altfor lett. Har også tatt omtrent 500 bilder disse ukene, og det tar ca 1 time å laste opp et bilde på bloggen, og 5 minutter å laste opp 10 bilder på Facebook. Legger ut de fleste bildene på Facebook, tror jeg.

Forrige uke var jeg i Jalandhar. Det sier dere ingenting. Det er en by ca 2 timer utenfor Ludhiana. Denne helga var vi i Patiala. Som også er en by ca 2 timer utenfor Ludhiana. Har hatt fri i to uker nå, siden det kun har vært eksamener på skolen. Nå er det etter-eksamen-ferie fram til onsdag.

Har nå;

.. strikket en halv ullgenser

.. prøvd ut McDonalds i India. Ikke noe ku-kjøtt, så spiste potetburger. Og de hadde do-papir. Det var imponerende. India-reisetips: hvor hen du går, ha alltid med do-papir

.. overlevd å synge foran innbyggerne i en Indisk landsby, som jeg egentlig allerede har skrytt av på Facebook

.. blitt solbrent

.. vært i en svær hvit Gurudwara, og fått kjeft av en mann med sverd for å ha mistet hellige smuler på bakken (måtte plukke dem opp og spise dem). Denne Gurudwaraen er også kjent for å kurere hudsykdommer. Veldig enkelt, er bare å ta med en sopelime og en pakke salt, og legge den i haugen av sopelimer og saltpakker. Synd jeg ikke hadde en hudsykdom å kvitte meg med, det skulle visst være veldig effektivt.

.. vært med på å legge min indiske bestefars Hellige Bok. Han har et eget rom der boken bor. Den har et oppholdssted der den ligger om dagen, men om natten må den sove. Har sin egen seng, med puter og laken. Og egen vifte. Den hellige boken skal nemlig behandles som om den var en Guru, siden den er "den 10ende Guru". De 9 første var mennesker.

Kort sagt.

bilde: fra besøket til den hvite Gurudwaraen. I et rom var det utstilt mange forskjellige malerier fra Sikhenes historie. Kvinner som har fått barna sine hakket opp i biter og hengt rundt halsen deres, fordi de ikke ville konvertere til Islam.