Brrr. Kom akkurat hjem fra en iiiiiiskald klassetur til Himalaya. Mer eksakt: Dalhousie, som er en by i staten Himachal Pradesh - høyt oppi Himalayafjellene (jaa, vet det er vanskelig.. himacha-cha-cha-cha-cha-chaaal prraaraahRAAahdææsh. Funkeeyy, sånn lærer jeg mange av de relativt vanskelige ordene jeg blir utsatt for her borte). Klimaet minnet VELDIG om Norge. Og der var masse "sjokk-apekatter".. altså, de så slik ut:
Onsdag den 20. Oktober startet vi reisen. Jeg og 92 andre elever fra "+2" (dvs; 2. VGS) ble naturligvis plassert på separate jente og gutte-busser. Rektoren vår som forøvrig er en gammel nonne, oog en annen gammel nonne som også jobber på skolen vår, satte seg i guttenes buss. Uskikkelig!
Bagasjen ble kastet på taket, og vi føyk av gårde. Skriver ikke føyk fordi det liksom er et uttrykk liksom, men fordi i India bokstaveligtalt "fyker" det meste. Spesielt framkomstmidler. Ikke lenge etter bussen hadde rundet det første hjørnet satte sjåføren på musikk på fullt volum x 10 000. Indere klarer ikke å høre bollywood-sanger uten å miste alle hemninger, så resten av bussturen gikk ut på å danse og skrikesynge i midtgangen. GUL OG BLÅ, sier jeg bare. Et mirakel at vi stort sett holdt oss på bena.
Bussturen skulle ta 7 timer, men fordi noen hadde parkert en gigantisk, glitrende lastebil på tvers av en eller annen vei, endte vi opp i en gigantisk trafikkkork og brukte 3 1/2 mer. Vi ankom iskalde Dalhousie 23:30, og sjekket inn på hotellet (som fyi (fyi = for your information, fyi mamma) IKKE hadde varmevann ELLER dopapir) .. sov i en ekte, varm DYNE på en MYK madrass. Prøv å sov 3 måneder på en benk med et laken over deg, så vil du forstå hvor ekstatisk jeg var.
Torsdag morgen var fantastisk. Kjølig + sol. Vår-i-Norge følelse.
I 10tiden stappet vi 10 mennesker i hver taxi, og FØYK nok en gang av gårde. Oppoppopp og lenger opp i himalaya. Trange veier, stuuuup på ene siden, bratt vegg på andre siden. Som alle andre indere kjørte også disse taxi-sjåførene minst 100 km/t fortere enn fornuftig. Men alle andre gledelig gjennopptok gårsdagens skriking hindisanger, klamret jeg meg godt fast i et håndtak og prøvde å ikke vise hvor skrekkslagen jeg var. Myye skumlere enn den også gaaanske skumle by-trafikken.
Høythøyt oppe ankom vi et slags stort piknikområde. Før jeg i det hele tatt rakk å komme til hektene etter kjøreturen dro Ashima, Anmol, Sagar og Sambhav (jeg har venner, yey me!) meg med for å leie noen hester og ri en tur. Norgefølelsen ble enda sterkere. Vi red mellom busker og trær på en sti av stein og gress, pustet inn kald luft og hørte fugler kvitre (ok, husker ikke om det faktisk var fugler der, men scenarioet var ytterst fuglekvitteraktig). Vi leverte hestene og gikk laangt unna Sagar og Sambhav (siden de er gutter, og vi til og med på denne turen ikke hadde lov å omgås dem) i retning noen gigantiske plastballer på toppen av en slakk bakke. Siden dette er India og ikke Norge, måtte det selvfølgelig være en merkelig, semitrygg aktivitet tilgjengelig. Denne gikk ut på at to individer skulle skvise seg inn i en svææær badeball, bli festet med BORRELÅS på innsiden og så rulle ned bakken (som var full av buffaloer med store horn, om noen lurte). Høres trygt og fornuftig ut? Ehm.. bare en måte å finne det ut på!
.. før vi dro tilbake til hotellet tok vi natuurligvis et minnebilde med Sister Principle og den andre nonna. Vi måtte forstyrre dem midt i potetgullshoppingen
Etter lunsj og middags/lunsj-lur på hotellet GIKK vi tre kilometer rett opp til markedet. Dalhousie var egentlig ikke en by, det var en stor oppoverbakke. Eller egentlig en slightly skrå fjellvegg med hus klistret fast og veier uthogget.
Det var egentlig litt kjedelig, siden alt var dyrere enn det burde og de ikke solgte noe annet enn det du finner på markedene i Ludhiana. Den kaotiske atmosfæren på markedet selvfølgelig utnyttet til det fulleste til å snike seg unna og snakke med gutter. Hoho.
Fant faktisk ut at veldig mange har kjærester her, som foreldrene ikke vet om. Dermed har jentene alltid to mobiltelefoner så foreldrene ikke oppdager dristighetene deres. Jeg fikk med andre ord ikke mye plass til å lade min stakkars, enslige mobiltelefon..
Bilde: Ashima & Sambhav på markedet.. Plutselig var det bekmørkt, og begynte og tordne og noe lyne inn i granskauen. Altså, vi var faktisk inne i granskauen. Så begynte det å HAGLE. HAGLEEE! Men så begynte det å regne, og så fortsatte det å regne (se bildet ovenfor). Deretter fortsatte det å regne. PØSEREGNE. Til slutt måtte vi gå tilbake til hotellet i bekmørke (ingen strøm) og høljeregn. Med istapper hengende fra øreflippene stupte jeg inn i den høyt elskede dyna på hotellrommet og var klar for å ta kvelden, selv om klokka bare var sju. Men neida, det var bare å tine og gjøre seg klar for "DANSEPARTY!".
Juhuu
Etter å ha sminket omtrent sytten par indiske øyne + mine egne, gikk jeg, Ashima, Anmol og Tanjot (jentene jeg delte rom med) spente til konferanserommet (partyy!). Selvfølgelig var dansegulvet delt i to for å unngå nærkontakt med det motsatte kjønn. Alle lærerene og nonnene satt på stoler langs veggen, rommet var fullt belyst og tok all oppmerksomhet fra en liten sjenert diskolampe som snurret i taket.
ØØØØØH, HJELP!.. Evakuerte fort til en stol i et skyggebelagt hjørne gjorde meg så usynlig som mulig.. jeg er jo bare en gigantisk, kritthvit utlendig med knallrødt ansikt, ikke så lett å legge merke til. Alle de andre så også ubekvemme ut og sto klistret intill veggene og så ned i bakken. Men når lysene ble slightly dempet og musikken kom på, bokstaveligtalt styrtet alle ut på dansegulvet. Siden det i India ikke finnes noe som heter "Hehe, neitakk, jeg sitter fint her jeg", fant jeg meg fort rådvill og forvirret midt i mengden. De danset selvfølgelig banghra.. på en måte diskoinspirert indisk dans. Hva annet kunne jeg gjøre enn å prøve å imitere dem? Flaut flaut FLAAAUT.
.. tro det eller ei, men etterhvert klarte jeg faktisk til en brukbar grad å "kaste meg på bølgen". Vet ikke hvor smart det så ut da men.. Alle hadde det så genuint gøy at ingen brydde seg, ikke engang når lærerne så diskret som mulig skrudde på lysene igjen. Det var faktisk umulig for meg å lide midt i en slik munterhet. Lærerne begynte også å danse, og til slutt også nonnene! Det må ha sett passe rart ut ovenfra. Etter å ha drøyet dansen heeelt til halv elleve, spiste vi middag og sovnet ganske umiddelbart etter det.
Fredag morgen var været like ille som kvelden før, men vi måtte alikevel gå opp alle bakkene en gang til for å besøke en kirke. Kirka var stengt, og jeg hadde ikke flere tørre sko. Great. Heldigvis er ikke sko så dyrt her (hehe, har vel omtrent 12 skopar nå). Bussturen hjem var en replica av den første (se bilde på toppen av innlegget).
No comments:
Post a Comment