Jeg er en hai som spiser megselv. Spider season shuru hogya.

Livet mitt sees gjennom et filter spunnet av hoppende skorpionformede edderkopper. 14 April ser jeg på som the official ending av utvekslingsåret. Da blir det feriering med familien.

På med min superstygge Krishna-tshirt from Rishikesh (:har ikke Superman tshirt) og leke superhelt/hindugud med mine fantastiske evner til å 

1. Redde hjelpesløse nordmenn fra blodtørstige edderkopper kun med et laken som hjelpemiddel.

2. Kommunisere med den nåfortiden mindretallige, hindi-snakkende, menneskelige delen av det indiske dyreliv. 

... Apropos dyreliv; hadde forresten et grusomt mareritt i natt

 Alle mine venner og familiemedlemmer var med i en svømmekonkurranse som gikk ut på å svømme i havet. Uten destinasjon. Veldig smart. Det sier seg selv at vi da før eller siden måtte møte på en hai. Det gjorde vi, desverre før jeg våknet opp fra det som potensielt kunne vært en ganske hyggelig, monoton drøm. Men neida, en gigantisk gul og svart hai med rød leppestift (sikkert laget av blod liksom, iik) begynte å spise alle mine kjære. Tok de fleste i en jafs, tygget et par tygg og svelget.

… bortsett fra Carl-Henrik Moltumyr. Han var så seig at haien etter å nesten ha tygd kjeven utav ledd, svelget ham ganske. Hodet hang etter en nerve ned fra ei tann. Jeg tenkte ikke "åneei Calleee", men "kanskje jeg burde tilby haien en tannpirker.."

 Kom på at jeg ikke hadde en tannpirker på meg, og hvertfall ikke en i riktig størrelse. Gikk dermed for overlevingsplan nummer to og svømte febrilsk rundt på jakt etter noe tang å gjemme meg i. Fant bare en brennmanet, og jeg ville visst bokstaveligtalt heller dø enn å gjemme meg i trådene dens. Akkurat idet det fryktingydende monsteret åpnet kjeven sin og tennene glinset med Carl-Henrik's hodet dinglende fra den venstre hjørnetanna - våknet jeg. Og fant en edderkopp i senga.

Tross dramatikken kom jeg meg gjennom morgenrutinene og dro på jobb på Nirdosh. Alt gikk fint der også, helt til jeg kikket over skulderen på Aman, en av elevene, som satt tegnet en merkelig abstrakt dings som lignet på en hai.. han tittet opp på meg - pekte på haien, pekte på meg. På haien. På meg. 

 Vet ikke hvordan jeg skal tolke denne helt tydelige anti-tilfeldigheten. Carl-Henrik, jeg ville kontinuerlig holdt meg et par meter unna meg om jeg var deg. 

Uansett, her er noen bilder fra Nirdosh i dag

Kanu & Luiza

Aman

Lovedeep & Dhana

Gurpreet, Martin & Luiza.

Luiza, meg og vår fantastiske regular rickshaw-wallah

Våre daglige rickshaw-turer till og fra arbeidet er på mange måter dagens høydepunkt for meg og Luiza. Tenkte vi måtte dokumentere det framtidig sentimentale minnet av Rickshaw-turene våre med noen B/W-bilder 

Luiza, how indescent!

… og ved å ta bilde av den kjekkeste portvakten til PAU (Punjab Agricultural University, jeg bor på Campus der siden vertsforeldrene mine jobber der…) Sier det bare, den vakten har århundrets beste smil. Neste gang jeg snikfotograferer ham skal jeg rope "SMIIIIL". 

Utenfor Gate Nr. 2

Vi dro en liten tur på en "Blomsterkonkurranse-utstilling", bare fordi jeg hadde hørt rykter om at noen hadde stavet "Romeo" feil på et ark og at de hadde danskeflagg-inspirerte blomster der. 

Noen hadde tilogmed dristet seg til å putte en BUDDHA i en blomst in the land of Hindus, og noen hadde laget en påfugl av blomster. So worth the trip.

Buddhablomst

Påfuglblomst

jaaa..

The Sunniva Cat

Naboene våre hjemme i Norge har en hvit og grå katt. De hadde en annen katt før, så nå som de har fått en ny er ikke jeg, Nina og Pappa oppvakte nok til å ha lært oss navnet dens enda. Vi kaller den derfor bare "Sunniva-katten", siden yngstejenta i nabofamilien heter Sunniva. 

No offence, Sunniva, men Sunniva-katten er litt irriterende. Den liker å bryte seg inn i huset vårt (når dørene er åpne riktignok) og oppføre seg rart. 

Noen ganger løper den febrilsk rundt og prøver å skape panisk atmosfære, mens andre dager leker den "du kan ikke skremme meg til å flytte meg fra denne flekken uansett hvor mye du hopper og roper wrææææ"på vaskerommet. 

Det kan være at Sunniva-katten lever et dobbeltliv og er et veldig koselig respektablet husdyr hos naboen, men i mine øyne er den storsett bare sær og usympatisk. 

"I own your house, your curtains, the pattern of the curtains and the paint on your house.."

"..I own your tree and your flowers.."

"I own.. your soooul"

Det jeg skal fram til er at nå har jeg vært så lenge i India at jeg begynner for alvor å savne de rareste ting. Inkludert Sunniva-katten. Gleder meg ubeskrivelig mye til hver dag å måtte slå meg løs med nye, kreative måter å jage den ut av huset på. 

Du vet det er skikkelig ille når du kjenner entusiasmen stige og summerfugler tripper rundt og blafrer vingene sine på lungene dine ved tanken på… JUGENDHUS!

JUGENDBYEN

Når jeg savner Norge hjelper det som regel å gå inn på YR.NO og le ondskapsfult av værmeldingene i Ålesund, og deretter se på Ludhiana's værmeldinger og smile.

Det hjalp ikke så veldig idag, siden det på mirakuløst vis er meldt mer regn i Ludhiana enn i Ålesund de tre neste dagene. Jaja; 2 måneder så er jeg i Ålesund. Og før jeg vet ordet av det bryr jeg meg nok engang gjennomsnittelig lite om jugendhus.

For å gjøre dette blogginnlegget litt mer fornuftig og balansert, avslutter jeg med å gratulere lillebror Marius med 6-årsdagen i dag. Og Jaggu og Harmeet med sin 14. bryllupsdag.

Marius, Mamma og Celine

Harmeet & Jaggu

Indian Sweet. Sweet Indian. Swindianeets.

Det inlegget er født av The Breaking News of The Year; jeg har forlatt min meget forhatte mobilt bredbånd dings "Tata Photon Whiz", til fordel for en foreløpig betrakterlig mindre forhatt mobilt brebånd dings fra Reliance. Håper den er mer reliable. Hehehe. 

.. det er virkelig en fordel å ha en internett som imotsetning til den forrige som i bestefall oppnådde sneilefart, holder det generelle hastighetsnivå av en sprek skilpadde. 

"Photon-dingsen" gjorde for det meste bare at jeg fikk lyst å putte en plastpose over hodet og gå til sengs, eller gå og ta bilder av mer vann som fordamper fra klær:

… istedetfor å blogge har jeg spist masse indiske søtsaker, 

masse god mat og skulket trening. Smart. Skylder på at jeg er superbusy med sosialarbeid og dansetimer 3 ganger i uka. 

SPISELIG SØLVPAPIR. Tuller ikke, de spiser faktisk sølvpapiret også.

Jeg og vertspappa Harmeet spiser en Jalebi - laget av sukker og intet annet

Rasgula - det eneste eksempelet på ufyselig indisk sweet. Smaker som en svamp med søt olje.

Luiza drikker Mango-Lassi. Mmm.

Ja, kanskje ikke akkurat sweet, men det spises uendelig mye peanøtter her også. Sånn BTW.. 

 …

En litt rar tradisjon de har her er at er det kake på bordet, så MÅ den ende opp i ansiktet på noen. Helst den kaken er kjøpt til/for. Er det vedkommendes bursdag skal den definitivt smøres utover hele ansiktet. Etter min erfaring har det egentlig ikke såå mye å si hvem som har bursdag eller hva anledningen er.. så lenge enn i større eller mindre grad får smøre kake i ansiktet på noen er festen vellykket!

Vertsøskenbarn Gunjot blir "kaket" av kompiser i Patiala.

Prabhpreet og meg på "nyttårsaften"

Sambhav eksemplifiserer de mer intense tilfellene av CakeFace.

 Apropos, to søte gode indere som jeg kommer til å savne mer enn indiske sweets og indisk fantastisk mat tilsammen; vertsbror Ripu og vertsmor Jaggu...

Januar forsvant

Virkelig, Januar var en meget merkverdig måned. 

Utrolig laaang og innholdsrik, men føltes også ubegripelig nok everlasting. 

Det ble holdt nyttårsfest i dansestudioet til Sangita, Luiza's vertsmor. 30 Desember though. Men later som det va nyttårsaften, siden selve nyttårsaften var ubegripelig kjedelig... 

 

... Heldigvis kjedet jeg og Luiza oss ilag. Vi spiste is, snakket i telefonen og ja.. emm.. satt i senga hele natta og hørte bollywood-sanger på Punjab's versjon av  "The Voice" Og drakk Cola. 

13 Januar

Lohri-feiring = peanutspising og drageflyging;

Luiza & Lisa in the studioo

Luiza & Sangita

Prabhpreet, Gagandeep & Luiza 

ja, vi fløy alle

veldig betydningsfult bilde

Kjørte også rundt på motorsykkel uten hjelm. 
Satt for all del ikke bare på den for å ta bilde. Kjørte faktisk kjempe fort...

Brukte ellers endel til på å stirre på vann fordampe fra klær, før jeg endelig begynte sosialarbeid på Nirdosh School, en skole for mentalt tilbakestående barn i alle aldre.

Utrolig fascinerende live! Skulle filmet det.