Life is like a banana tree

Satt i hagen og leste bryllupsannonser her en dag. Det er noe av det beste med avisene her. Direkte underholdende. "Søker høy, pen, lyshudet, utdannet brudgom for  vår datter. Må være mellom 24-28, og av denogden kaste". Skal ikke være enkelt. "Kjærlighet" er ikke et tema engang, det er noe man må produsere selv. Etter bryllupet. 

Det var en egen spalte som het "Manglik". Det viste seg å være.. noe merkelig. Manglik er en slags "diagnose" du får av en prestespåmannfyr. Når et barn blir født får de stjernene sine (horoskopgreier) lest av en prestespåmannfyr. Og er man uheldig, så faller en eller annen planet i ens ettellerannet og man er MANGLIK. 

.. og det er ikke noe særlig; når en manglik gifter seg DØR ektefellen. 

Jeg spurte den indiske mamman min om det var sant.. "hem, nobody ever does that. Marry a manglik to find out, that is" 

Meeen, det er ikke HELT krise å være Manglik: THERE IS A CURE. Gift deg med et banantre. Eller en hund. Banantrær viser seg nok oftest mer sammarbeidsvillige though.

En grusom skjebne?

http://www.askganesha.com/manglik/

Ifølge denne testen er jeg IKKE Manglik. Yey!

Bilder: 14 år og glad for at jeg ikke er manglik om 4 år. Livet er som et banantre.

Brigadeiro

Det nærmer seg midterm orientation(/jul). Og jeg kan fortsatt ingen hel (ikke halv engang) dans. Det er faktisk ikke innbilling; jeg ER virkelig elendig på koreografi. Altså å huske masse random steps uten å se på noen. Hmm, får bare se hvordan det går. Fordelen med å være alene er at om man glemmer dansen kan man bare gjøre noe tilfeldig uten at noen oppdager det. 

 Først skulle jeg danse den superkompliserte. Så ombestemte danseinstruktøren seg. Så ombestemte hun seg igjen. Den jeg liksom skal lære på 12 dager nå er en blanding av Kathak og jazz. Ehehe. Hopping, snurring og eleganthet på et ben. 

Luiza "overnattet" natt til idag. Vi lagde (hun lagde, mens jeg stod på kjøkkenet) en brasiliansk tradisjonell "sweet"; brigadeiro. Høres litt tvilsomt ut, men det er bare gammel melk med sjokoladepulver som røres rundt i ei steikepanne en stund. Sort of. Klissete, søtt og faktisk veldig godt. Sikkert enda bedre med is til.. 

Lag Brigadeiro: http://www.youtube.com/watch?v=XHOtPxJ9rdc

BTW: Vi har (pappegøyer og) ekkorn i hagen og i vinduskarmen.

1/2

Ikke å ha forlatt huset mer enn 1 gang på en uke, gjorde det til en ekstra fantastisk opplevelse å dra til markedet i går. Bortsettfra at jeg ikke kunne spise Gol Gappas. Som er noe av det beste i verden. Emm, det er noen slags runde små saker en.. glem det.. kan heller ta med bilder på markedet neste gang, er ikke vits å prøve å forklare med ord. 

.. Etter lunsj idag fant Ripu og jeg ut at vi virkelig hadde lyst på apelsinjuice. Siden kartongjuice så og si aldri er å finne i kjøleskapet her, tok vi ut 12 mandariner og gikk til verks. Heldigvis hadde vi en juicemaker i boda (den boda har ALT..) Så etter å ha skvist mandariner i en halvtime satte vi oss i hagen og drakk nypresset juice. 

 GRØNNSAKSSØNDAG. Siden Harmeet er i Delhi, måtte Jaggu og jeg dra til grønnsaksmarkedet på scooter. Hver søndag er det stoore grønnsaksmarkedet åpent. Grønnsaksmarkedet er et magisk sted, I'm telling you. MAGISK. Med x-antall bagger fulle av frukt og grønt var det ikke langtifra vi kjørte rett i en av Punjabs fem elver (som nå ha tørket fullstendig inn og bare er en lang grop..)

 HALVVEIS. Idag er det akkurat 5 mnd igjen av utvekslingsåret. Nøyaktig halvveis. 

Helt uvirkelig at jeg bare er halvveis og at jeg allerede er halvveis! Blandede følelser ja. Fikk en mail av YFU idag, som sa at innen 10. Desember må jeg ha bestemt meg om jeg vil avslutte programmet i slutten av Mars, eller om jeg vil bli to ekstra måneder og jobbe frivillig. 

Har fra begynnelsen av vært bestemt på å gjøre social work delen også. Men, må innrømme at å se svart på hvit muligheten for å dra hjem allerede i slutten av Mars virkelig gjorde meg bevisst at der faktisk er et valg. Then again, jeg kan velge å dra hjem når som helst. Eller til Danmark. Eller Etiopia. 

For meg er har det hele tiden vært en selvfølge å bli de to siste månedene. Først og fremst fordi YFU ikke engang informerte meg om at der var et valg før jeg allerede var i India. Æh. Men, det høres jo utrolig spennende ut, så det har jeg ingen planer om å gå glipp av! Kommer nok likevel til å trippe nervøst rundt de neste 5 dagene. Som et myggstikk bak kneet. Etter det er det jo "forsent". 

bilde: reiseruta for 7. Mai. 

Lander i Norge for første gang på 10 mnd klokka 16:15

Yey, desember; fler Hindu-prester med strikkalue

Da var Desember igang. Slutten på November og begynnelsen på Desember var litt lunken. Gleder meg til jul i Dehradun. Og til nyttår!

 .. da har jeg bare 1-2 mnd igjen på skolen før jeg starter å jobbe enten på skole, sykehus, barnehjem, gamlehjem eller hvem vet. Det skal jeg gjøre i ca 2 mnd. Så; Norge. Simply cannot comprehend this.

Denne uka har jeg forlatt senga og huset en eneste gang. Sykehuset. De kunne ikke fortelle meg hva som feiler meg og "løste" saken ved å gi meg resept på meeer antibiotika. Som ikke ser ut til å gjøre noe annet enn å gi meg intens hikke. Det blir bare kaldere og kaldere for hver dag her borte. Eller, for hver kveld/morgen.

Nå er klokka snart halvni (greit, når jeg faktisk postet innlegget var den nærmere halvto om natta) og jeg sitter i senga med x-antall pledd mens jeg prøver å konsentrere meg på ikke å kaste Ripu ut vinduet. Jaggu har to venniner på "overnatting" siden Harmeet er i Delhi disse dager på noe seminargreier.

Ripu sitter dermed her og ser på tv, istedefor nede. Sitter? Det ble helt feil, han sitter ikke. Han hopper opp og ned, springer rundt i rommet og vifter med hendene. Han ser alltid på tv på den måten. Unaturlig entusiastisk. Og annethvert sekund når det skjer noe "morsomt" ser han på meg for en slags "bekreftelse" på at jeg også ser på. Vanligvis sier jeg "hm" eller "heh", men for øyeblikket demonstrerer jeg min irritasjon ved å ignorere hendvendelsene hans. 

Bryllup i November

Just in case noen snikete indere skulle finne på å google-translate dette, kan jeg ikke skrive alle detaljene.

 I midten av November dro jeg i et gedigent bryllup med ei vennine. Det var amaaazing. Jeg fikk oppleve hele greia. Ikke bare maten. Om bruden/brudgommen ikke er nær familie drar man som regel bare i bryllupet for å spise, si sat sri akaal og dra mett og fornøyd hjem. Siden det var søskenbarnet til vennina mi som giftet seg, ble vi der hele natten for å få med oss alt.

Jeg tuller ikke når jeg sier at det bryllupet var INSANE. De hadde menyer fra alle verdens hjørner og kaker med frosting i alle regnbuens farger. Jeg gir opp å beskrive; det var stort. Stoort. 

Å gifte seg i India er ikke barebare (Eller, for noen er det kanskje det. Katy Perry f. eks. Hun gifta seg i Jaipur samtidig som jeg var der i oktober! Fornærmet indiske designere ved å bruke en brudekjole fra en fransk designer elns. Leste om det i Hindustan Times, heh). Før man idetheletatt forlover seg må ikke bare begge parters foreldre og andre significant familiemedlemmer være fornøyd og gi sinn tillatelse. En astrolog må også leies inn for å nøye forske på om "stjernene matcher". Altså, man må ikke bare ha tillatelse fra hele slekta, stjernene må også gi sin medtykkelse. Stjernene bestemmer også dato og nøyaktig tidspunkt for bryllupet og vielsen. 

Stjernene bestemte at i denne vielsen skulle finne sted ca klokka 04.00 om natta. Det ble med andre ord en veeeldig lang natt. Kvelden og halve natta brukte vi på å prøve å smake på mest mulig av rettene og dessertene. Vi stjal også brudgommens sko! Ikke spør; alt jeg vet er at det er en merkelig tradisjon. Og at brudgommen måtte betale for å få dem tilbake. 

Selve "vielsen" gikk ut på å sitte ute på gresset midt på natta i to timer og høre 2 merkelige hindu-prester med strikkaluer (se bilder!) konkurrere om å bable fortest og høyest på sanskrit mens man drikker utallige kaffekopper for å holde varmen og bevisstheten i behold. Klokka var over fem når vielsen var over. Jeg trodde det var det siste, men neida. 

Vi måtte dra hjem til bruden for å vente på at brudgommens familie skulle komme å hente henne. Det er nemlig også tradisjon. Etter å ha tvunget seg selv til å svelge et nervøst sammenbrudd, gikk hun sakte mot bilen og kastet en neve fuglefrød over hodet for hvert skritt. Alle gråt og brukte ca en time på å si "hade". Fra og med da var bruden obligated til å bo hos sin ektemanns familie. Den natten ble hun endelig "kjent med" brudgommen som hun mest sannsynlig bare har møtt én gang før, under foreldrenes oppsyn.

Har fortsatt et par-tre bryllup i vente før bryllupssesongen er over, puh..

Tok selvfølgelig haugevis med bilder!