Vi rakk toget, og syns i begynnelsen det var skikkelig gøy. Etterhvert syns vi ikke det var såå gøy. Forsinkelseeer, monsoon. Oversvømte togskinner. Skrev litt på toget;
Vi er nå på vei til en eller annen by i Punjab, har spurt Dinanath et par-tre tusen gangen om navnet på byen, men får det virkelig ikke med meg. Der er det orientationweekend i tre dager, om jeg har forstått riktig, og så dra til vertsfamiliene etter det. Nåå fikk vi enda mer rare matgreier. Tror vi kom fram til at det var en slags suppe vi skulle dyppe brødpinner i. Uansett, denne togturen skulle igrunn ta 6 timer ifølge Vijay-fyren. I følge den karakteristiske engelskmannen skulle den bare ta 4 timer. Men ja, 4 timer har kommet og gått og vi er fortsatt på vei til mysterytown. I løpet av disse nesten 5 timene har vi stoppet opp 2-3 ganger, og den ene gangen stod i stilt i minst en time. Ingen informerer om noe da, så det er igrunn bare å.. vente. Dette ser ut til å ta sin tid. Tror de serverer oss mat konstant for at vi ikke skal kjede oss. Hmm. Håret mitt kjennes som det er laget av et merkelig svampemateriale. Igrunn alle ganske utslitte nå, men vi lever enda godt på excitednessen av å være i India. Det er plutselig blitt bekmørkt ute, så det er ikke lenger mye underholdning i å kikke ut vinduene.
Fooortsatt på toget. Begynner å bli meget spent på hvafor et sted vi faktisk skal til. Noen av de andre sier de har hørt det skal være ganske greit der. Hørte prat om vandrende hester og school recidense. Det er alt jeg vet. Hvem er der? Hva skal vi gjøre? Det er litt rart bare å sitte her, omringet av strangers jeg møtte i dag, på vei til et et eller annet sted. Føler meg vill og spontan. Haha, men det er jo ganske klart opplegg på det. Det er bare måten alt blir gjort på, tilfeldighetspreget oppkavet måte å komme seg til plasser på. Har snakket engelsk med alt og alle i ca 12 timer, omringet av alt som er anti-norsk, og tankegangen har allerede begynt å svirkomlere. Ok, ordene er ikke helt på plass nå. DUSJ. SENG. SILENCE. Det høres veldig bra ut akkurat nåå. Setemønsterene på offentlig transport er like fæle og nittitalls her som i Norge. Over og ut, nå er jeg lei av å skrive igjen. Wuæ, der rykket det skikkelig til i toget (som forresten tydeligvis har stoppet igjen). Nå skal jeg lete etter spøkelser. Hade.
Tokk-tokk-tokk. Har spist enda mer nå. Enda et måltid + is. Ja, faktisk. Man får gratis is servert på toget. Og "digestion-pills". Virket veldig safe altså, sånn liten grønn plastpose med bilde av en tegneseriegutt med en basketball. Så stod det masserart på hindi frampå, og bakpå med bitteliten skrift stod det at der var for fordøyelsen. Skummelt. Skummelt? Da spiser vi dem! Og det gjorde vi. De smakte gruelig. Fikk også en sånn rar yoghurtsak. Høylytt usjing.
Nå er klokka 21.45 her borte, og vi har vært på toget siden 16.30. Ingen kan svare på hvor lenge det er igjen. De har stikkontakt! På toget! Da går man iallefall ikke tom for strøm, og kan fortsette å i trøtteørska skrive om togturen. Inderne på toget er så rolige og stille. De bare sitter der og stirrer ut i lufta. Stort sett hele tiden. Bortsett fra når en telefon ringte bak oss med "Hotel Room Service" som ringetone: se for deg en seriouslooking fyr med turban og stresskoffert. … Hah, kom på noe annet morsomt. Når vi kom på toget fikk vi utdelt en indisk avis; Hinduista. På annonsesidene var der en stor annonse for høydeterapi. Det stod ingenting om hvordan de mente de kunne gjøre deg høyere, men du skulle bli minst 36 høyere. Nei, det stod ikke cm eller mm eller noe slikt, bare 36. Til slutt stod der "Not proven false". Humm.
<- og det var det siste jeg orket å skrive på toget. Ganske svimmel.
Bilder: Aidan & Ingvild på toget B/W, barn bor og leker langs togskinnene, og "Meals on wheels".
No comments:
Post a Comment