"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)
Vi havnet på YFU Indias kontor i New Delhi. Der fikk vi frokost. Så eksotisk som hoppeskive med egg, wuhu. Og ekte indisk chai. Det var likt "chai te latte" som de selger på lyspunktet, bare veeeldig melkete og meeeget søtt. Med sånn kakaohinne på! Etter frokost fikk vi en alvorsprat om den uakseptable utringningen vi tydeligvis hadde for vane å distribuere, fra en meget karakteristisk, indiaboende engelskmann som jobber på YFUkontorene der. Her var det bare å finne fram skjerf og dekke oss til. Klærne våre var såvidt utringede, ikke mer en helt normalt i vår oppfatning. Menmen..
På et rom der var det gjort klar madrasser og tepper til oss, så vi kunne få litt søvn før vi skulle reise videre til gud vet hvor. Da var klokka ca 09.00 og toget vårt skulle gå 16.30. Slet ganske lenge med å sovne, lå og funderte på hvordan det ville være å våkne. Var sikker på det kom til å bli sånn "woow, jeg er i India". Realization. Men nei, når jeg våknet var jeg bare utkvilt. Fikk ikke et sekunds "hvor er jeg"-følelse. Rart. Det får jeg som regel uansett hvor jeg er som ikke er hjemme i senga mi på åse. Til og med på Flisnes hos mamma om jeg ikke har vært der på en stund.. Føltes fortsatt som samme dagen. Vi hadde jo bare sovet vekk en bit av dagtiden..
Vi stod opp for å spise lunsj før vi skulle ta taxi til togstasjonen, og da arriverte omsider amerikanerne. Et søskenpar fra Californa. Aidan (jente) er bare 15 år, og storebroren hennes Kieran 18 (staver nok navna feil) De skal bo på helt forskjellige plasser i landet til og med. 15 år gammel, wow. Imponerende. Dette fortalte de over bønner og ris for lunch. Til alle der hjemme som sitter å venter på at jeg skal syte om maten; det var slett ikke ille. Det var forresten heller ikke vegetartikka-maten vi fikk på flyet. Og den, den var det mye mystisk i. Smashede greier.
Etter lunsj dro vi (altså; Ingvild, Lis, Aidan, Kieran, jeg og Dinanath) til togstasjonen. Vi tok to taxier, og kofferten min lå usikret på taket til den andre taxien som kjørte forann oss. Hadde taxien tatt en skarp sving eller bråstoppet hadde den nok flydd av taket og åpnet seg i lufta så alle tingene mine regnet nedover den kaotiske trafikken. Eller noe sånt. Men kofferten overlevde faktisk hele veien til togstasjonen. Der stod vi leeenge utenfor, omringet av koffertbæremenn. Dinanath diskuterte visst pris eller noe med dem, for de stod og diskuterte i sikkert 20 minutter, mens vi bare stod der og glodde. Plutselig hadde vi dårlig tid, koffertmennene slengte koffertene på hodet og føk av gårde inn på den mildsagt folkefylte togstasjonen. Måtte småløpe etter for ikke å miste dem. Klarte likevel å ta noen titalls, for det meste uklare bilder, ufrivillig svarthvitt.
No comments:
Post a Comment