Eneste passende overskrift that comes to mind; ANKOMST

"Den lange, lange (skulle nesten puttet inn enda en 'lange') dagen" (fra morgen 11.Juli - ca. 02.30 AM 13. Juli)

Del 1: Fly fra Vigra til Gardermoen

Det første flyet fra Vigra til Gardermoen tok jeg med Nina. Eller Nima, som min lille søster eeegentlig burde hete. Hun skulle besøke Rebecca i Oslo, som akkurat har flyttet dit. Flyturen gikk som den skulle. Bortsett fra at det et var et barn på flyet som skrek noe iherdig. Skrikene hørtes ut som om det i virkeligheten var en forhekset mann fanget i en barnekropp med et veeeldig viktig budskap han nå pga manglende taleevne ikke kunne formidle. Han var det ene mennesket i hele verden som bar på den største, viktigste hemmeligheten i hele verden, dermed også menneskehetens eneste håp - og nå hadde en kjempeslem heks, om ikke djevelen selv tryllet ham om til et spedbarn! Det kan også ha vært kabintrykket, eller hva man kaller det.. som gjorde at mannen fanget i babykroppen bare fikk veldig, veldig vondt i ørene, og at han slett ikke bar på noen verdensrelevant hemmeligheter i det hele tatt. Uansett, de høye frekvensene (øøh, frekvensene? Mener: høye toner) dette barnet presterte å nå iløpet av sin 45 minutter lange fly-operaforestilling, var fantasivekkende/bekymringsverdig hjerteskjærende. Vi landet hvertfall i Oslo, all was well.

Etter å ha ventet en tjueminutter eller så på at koffertene våre skulle dukke opp på rullebåndet, begynte vi å lure på om de i det hele tatt hadde tatt dem med seg på flyet. Å vente på at de treige flyplass-ansatte (jepp, vi valgte å skylde på dem) skulle kasta koffertene våre på båndet, stjal verdifull henge-på-flyplassen-og-spise-lunsj tid fra tidsskjema vårt. Men stå der måtte vi, siden vi tenkte at koffertene kanskje var greie å ha. Vi forestilte oss mange morsomme scenarioer in which de flyansatte havnet i de rareste ulykker/forsinkelser, som kunne være årsaken til at koffertene våre aldri dukket opp. Skal ikke gå i detaljer..

Koffertene kom til slutt, og vi skyndte oss av gårde. Våre 2 timer var nå redusert til knappe 40 minutter. Ca. 27 minutter igjen når vi endelig kom oss til ankomsthallen. Nåå var første oppdrag å finne ut hvor "meetingpoint" var. Vi fant ut at der fantes to, og antok at det sikkert var det som er lokalisert i avgangshallen jeg skulle møte YFU-representanten og Ingvild (den andre jenta som skal til India). Vi tok en relativt laaang rulletrapp opp dit, snakka med YFU-dama og føyk av gårde for å spise lunsj. Jeg satte fra meg kofferten med YFU-dama, men det kunne jo ikke Nina gjøre. Ha-ha-ha; der var ingen rulletrapp NED igjen. Etter å ha makket seg ned 2/3 fikk hun heldigvis hjelp av en trivelig, ung mann… Vi spiste lunsj i hui og hast, før jeg igjen satte kursen mot avgangshallen. På vei opp den egentlig ikke så lange rulletrappa, innså jeg at nåå, nå var jeg heeelt alene i verden. Selvfølgelig ikke. Men, det føltes sånn.

Bilde: Nina får hjelp av den hyggelige unge mannen.