Jeg hadde mine grunner den dagen. Den dagen i skogen da alle verdens tilfeldigheter tilfeldigvis havnet på samme sted og alle bladene, fra alle trærne, falt ned samtidig. Det var en sjelden opplevelse. Mye sjeldnere enn once in a lifetime. Mer som once in one out of six billion lifetimes.
I helga hadde vi besøk fra Afrika. Fra India til Afrika til India. Indere fra Afrika fra India.
Faktisk er det ikke sikkert det noen sinne har skjedd før. Kan selvfølgelig hende ikke absolutt alle verdens tilfeldigheter var der, men nok til at det må ha vært merkbart færre tilfeldigheter ellers i verden akkurat da. En stor, blå tilfeldighet. Eggeformet. Jeg tenkte at om balanse eksisterer vil resten av livet mitt være blottet for tilfeldigheter.
Og såå dro de tilbake til Afrika. Eller til et annet sted i India. Fikk ikke med meg hvor de skulle. Kanskje dro de til Ørsta.
Jeg tenkte litt på noen situasjoner en så stor, så blå tilfeldighet hadde vært mer nyttig. Og så tenkte jeg litt på hvor mange insekter som bodde på alle de bladene, og hvor mye kaos denne tilfeldigheten må ha forårsaket verdenen deres.
Etter at denne tilfeldigheten tilfeldigvis ikke fant sted, dro jeg hjem og leste litt i en bok. Forfatteren skrev tilfeldigvis om tilfeldigheter. Om hvordan og hvorfor han hadde blitt inspirert til å skrive om tilfeldigheter. Han ga noen eksempler på noen morsomme tilfeldigheter som ikke hadde hatt spesielt stor innvirkning på livet hans.
På Søndag dro Jagbir og jeg til gamlebyen. Først med auto-rickshaw og så med sykkel-rickshaw. Så en albino sykkel-rickshaw-fører og en kråke med to øyne.
Kjøpte 1 1/2 KG ull og drakk minst 1 1/2 glass lassie. Ble lurt av en selger og fanget av et fattig barn. Kjøpte grønnsaker jeg ikke kan navnet på og dro hjem.
På Mandag våknet plutselig den døde mobilen min til live når vi var på markedet for å kjøpe ny. Nå ikke bare ladet den, nå ladet den til og med når kontakten ikke var i.
.. Etterpå dro vi til en Gurugujara (en kirke som ikke er en kirke fordi det er en Gurugujara) og jeg ba til.. til guruene? Eller til solbrente pingviner i Wyoming. Sannsynligvis til guruene. Hvem vet, hvem vet. Og vi spiste gratis middag bak kirken som ikke var en kirke fordi det var en Gurugujara. På bakken, blant fattige mennesker med armer eller ben. Og det var de heldige.
Der var en evigbrennende hellig flamme i en boks. Naturligvis måtte vi overføre litt av støvet fra overflaten til denne boksen til ansiktet. Respekt. Knelte foran boken og fikk min egen "karah" - en metallring alle sikher alltid skal ha på sin høyre hånd.
No comments:
Post a Comment