Yoga på mur. Det var igrunn avslappende,
heilt til skolebarna begynte å strømme til og fant en haug med klossete utlendinger som låg midt i skoleplana deres..
Har ikke vært utenfor dette skoleområdet siden ja, siden den dagen vi arriverte.
More lessons, blabla, do this do that. Do not, do not, do NOOOOT do this thing yaar.
Institutionalized. Ris hele tiden. Chai er godt. Hva er der ute i den store, ukjente verden uten for skoleområdet? Aner fortsatt ikke hvilken by jeg er i. Men vi er i Punjab da, øøh. Det er som å si "Hei, jeg bor i skandinavia". Har vært i India x antall dager, alle er superhyped på å dra til vertsfamiliene sine. Kjøpe indiske klær. Akseptable klær. Å gå rundt i skjerf og jakke for ikke å vise antydning til kløft eller skuldre er varmt. VELDIG varmt.
Tur! Woho! Vi gikk til en liten nearby village. Den bittelille landsbyen viste seg å være det eneste å finne utenfor skolemurene, kan ikke være særlig stor by dette her. Trær, gress, kanabis og magre kuer. Visste du aaat; i India har kvinnelige kuer også horn. Gjeiter også. Merkelig. Vel, landsbyen. Fattigdom. Trange gater, åpne dører. Tok mange bilder, men en eller annen slags samvittighetsfunskjon gjør det vanskelig for meg å ta bilder av barna - som definitivt gjorde sterkest inntrykk. Etter ti minutter hadde vi hele landsbyen i hælene. Trippende etter oss, usikre smil, trilleklare øyne. Man føler seg litt som en magiker når man løfter litt på hånda og vinker, og 30 mennesker lyser opp som om det var et deres livs lykkeligste, mest meningsfulle øyeblikk. Chawal chawal chawaaal; ja, ris og en eller annen spicy suppegreie til middag. As usual.
Fredag 16. Juli:
God idé! Skrive dag og dato før jeg begynner å skrive.. har visst ikke tenkt på det før nå.
Nåå har jeg faktisk kontroll, tror jeg. For det har seg faktisk slik at jeg endelig er hos vertsfamilien min, og begynner på skolen på mandag!
Vel, jeg begynner med å fortelle om gårdsdagen, siden jeg glemte å skrive da. Ikke bra å glemme å skrive, for det skjer så mye hver dag at "i går" er et fjernt minne fra en fjern tidsepokisk fortid.
Eehm.. Dette er ille, må virkelig tenke meg om for å huske hva som skjedde i går..
(Torsdag;
"Cultural Festival" ! Vi hadde noe sånt ja. Ungdommene fra skolen vi sov på kom, og noen bittesmå punjabigutter kom og opptrådde tradisjonell punjab-dans/sang for oss, og for at det skulle bli en "fulkommen" kulturell experience så sang tyskerne våre en ganske dårlig forberedt sang, men inderne virket fornøyde. Mange av dem vil nok leve resten av livet i troen om at europeere generelt er ganske umusikalske.
Etter showet pratet vi litt med inderne, men det ble stort sett bare merkelig siden de var veldig fornøyde med bare å stå vedsidenav oss og stirre gapende på oss.
Alle var kjempe spent når vi la oss. I morgen skal vi til vertsfamiliene våre, iiik! Da er det nok lurt med en god natts søvn for en gangs skyld, tenkte vi. Veldig lurt. Men neida, tyskerne slutta aldri å prate. Aidan og jeg lå våken i tre timer etter vi hadde lagt oss og kokte av sinne, før vi til slutt gikk til andre enden av rommet, som var ganske stort, og spurte veldig pent om de kunne dempe seg. Omtrent 45 minutter etter vi sa fra, sluknet de endelig, og det gjorde Aidan også. Men ikke jeg, var plutselig lyys våken. Så siste gang på klokken i 04:30 tiden, og ble vekt 07:00.. )
Fredag morgen stod vi ferdigpakket i skoleplana. Franske Martin, tyske Alexandra og Helge, og brasilianske Louiza, skal også bo i Ludhiana. De fleste andre ble stappet i en gul buss, men vi fem skulle reise i Manmeets bil.
Etter å ha stått ganske lenge i skoleplana under den stekende sola og ventet på organisering og slikt, var vi på god vei til å renne fullstendig bort. Det var skikkelig kjedelig, alle hadde jo stelt seg ganske skikkelig for å møte vertsfamiliene. Men, det gikk bra, hvertfall for oss, siden vi skulle til Manmeets hus først og vente der på at vertsfamiliene våre skulle komme å hente oss når de var ferdig på jobb og skole.
Herlighet, Manmeets hus var helt sykt. Minst fem biler. Gigantiskt. Fult av tjenere. Hva skal man med så mange biler og stuer? Vi satt sjenerte på en av stuene, spiste mango, plommer og drakk chai i en aircondtion som neppe før hadde følt seg så verdsatt som den ville ha følt seg om airconditions hadde følelser. Alex, Helge og Martin ble hentet ganske fort, så Louiza og jeg brukte resten av energien vår på å leke med Gurman, Manmeets 3 1/2år gamle, utrolig sjarmerende sønn.
Vi fikk beskjed om at vi skulle bli kjørt til vertsfamiliene ca. 18.30, så vi kunne ta oss et par timer søvn først.
.. Kjørende til vertsfamilien, takk gud for superkald aircondition i bilen. Ellers ville jeg vært flytende før vi kom halvveis.
Mye fattigdom. Mye søppel. Grågul luft, fluer. Sjø og fjell? Ingensteds. Kjøpesenter og store, rene reklameplakater. Jopadphattier/slum. Kontraster.. MANGE folksomme scootere.
Svær, politivoktet port: Punjab Agricultural University. Når vi var innafor portene og kjørte rundt for å finne huset, var jeg ganske nervøs. Men det gikk veldig bra, tror ikke jeg sa eller gjorde noe veldig feil. Etter fem dager med orientering, advaring og nærmest trusler om hva vi absolutt ikke måtte gjøre, skulle det bare mangle at vi hadde lært noe.
.. Indiske senger er steinharde. En benk med to pledd på, bokstaveligtalt. Faktisk ikke ubehagelig, iallefall ikke så langt. Etter å ha pakket ut og gitt dem gavene, som jeg tror de syns var ganske rare, spiste vi middag i en svær dobbelseng. Kjempegod mat, mye bedre enn den på skolen. En del lignende, men bedre beredt. Etter middag fikk jeg sjekke mail og Facebook, wohoo.
De fortalte med at på min skole må jenter som går i 11. og 12. klasse bruke salwarkameez-skoleuniform. Altså sånn indisk/punjab klassisk antrekk. Det er kanskje fordi vi ikke kan vise såppas mye legger som de gjør i skjørtene de bruker fra 1. til 10. klasse. Litt for gamle for slike avslørende antrekk. Hehe..
Jeg skal opprinnelig gå 11. klasse, men Jagbir sa at det helt sikkert var null problem å få ordnet så jeg fikk gå i 12. for å være med folk som er nærmest min egen alder.
Det med kalde dusjer er visst ikke unormalt her. Varmevann trenger man bare et par måneder om vinteren når det er kjempekaldt (les: 15-25 grader). Nå sitter jeg i benkesenga og skriver.
På mandag begynner jeg på skolen, og i morgen skal vi på markedet! Har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til det. Må vente hele dagen på at Jagbir skal bli ferdig på jobb da. Lese og sove, skal bli herlig å slappe av etter de overhvelmende siste fem dagene.
No comments:
Post a Comment