Jeg er et slangemenneske!

Desverre ikke som i at jeg kan bevege meg som en though.. 

Mye tyder på at jeg har utviklet en spesiel evne til å oppdage farlige reptiler. Greit, TO tilfeller tyder på dette, så "mye" blir muligens et litt overdrevent uttrykk. 

 I Patiala forrige helg satt jeg på soverommet, og plutselig så jeg en skorpion pile bortover teppet. Den så ganske liten og uskyldig ut, det var hvertfall det jeg prøvde å fortelle meg selv mens jeg bet sammen tenna og prøvde å fly ut av rommet. "Eeh, hvis noen lurte såå, er det en skorpion på soverommet…" 

Trodde ingen kom til å reagere noe særlig, siden mus, kakerlakker, firfisler og maur generelt er hjertelig velkommen i hjemmet. Men neida, de ble like hystersiske som jeg var bak fasaden! Det var første gangen de noensinne hadde sett en skorpion… Vi em, kverka den, for å si det fint. 

 Fram til i går levde jeg et ganske reptilfritt liv, med untak firfirsler selvfølgelig. De er jo overalt. De, kakerlakkene og et på hundretusen maur bor her jo fast, så de er jeg vant til. Helt greit.. bortsett fra når kakerlakkene gjemmer seg i dusjen. Uhøflig. 

Jeg stod uten noen åpenbar grunn og stirret ut vinduet på stua da en beigefarget caenmeterlang slange (med fislende tunge!) plutselig snirklet seg rundt muren i hagen vår og nedi beddet til naboen. Igjen prøvde jeg å spille cool, trasket inn på kjøkkenet og sa "eeh, det er en slange i hagen". Igjen, samme reaksjon som sist gang. "EN SLAANGE, SLAAANGE!?!?". 

Slangen var raskere til bens, .. eller, til "kropps" enn vi var til å finne på en måte å drepe den på. 

Tror jeg holder meg unna hagen for en tid framover ja..

Bilde: en koslig firfirsle